Anne Øfsti og jeg møttes for mange år siden på et skrivekurs hos Gyldendal. Siden har vi begge blitt forfattere, og gode venner. I dag har vi hver vår podcast –og så bestemte vi oss for å "dele" en episode.

Det er alltid interessant å snakke med Anne. Kunnskapsrik og klok som få, og samtidig morsom og ukonvensjonell.

Jeg forteller om hvordan Irma Dahl ble til – ut av tiden min som frivillig i Kirkens SOS og årene i begravelsesbyrå – og om øyeblikket der jeg brått satte meg ned og begynte på en fantasy-trilogi for barn. En aldersgruppe og en sjanger jeg har styrt unna tidligere.

Anne delte om egen skriving – blant annet om sin prisbelønte roman «Det lille vi vet om mamma», og om det nye manuset hun skriver på om tre kvinner som lever skeivt på hver sin måte.

Vi snakker om alt fra flink pike-syndrom og hvordan man takler dårlige anmeldelser, til hvordan man skriver med selvtillit, og hva man gjør når man ikke har det.

I denne episoden snakker jeg om det å skrive for sin egen del, uten å vurdere om "dette har noe for seg" eller om noen vil ha interesse av å lese den. Det handler om å vende fokuset innover, lytte mer til lyst enn til prestasjon, og hva det kan gjøre med skrivegleden og teksten.

I denne episoden tar jeg tak i en seiglivet idé: Må du være superbelest, og ha slukt alle klassikerne, for i det hele tatt å ha noe i "skrivebusinessen" å gjøre?

Jeg deler min egne spesielle "lesemetode", som jeg har praktisert siden jeg var barn - og deler en hemmelighet jeg måtte bli godt voksen for å våge å si høyt.

I denne episoden snakker jeg om det spørsmålet alle forfattere stiller seg, enten de er på forlag eller gir ut selv, er ferske forfattere eller har mange bøker bak seg:
Hvordan få flere lesere – uten å føle seg som en ropende avisselger?

Jeg svarer på spørsmål fra Marie Synnøve (lytter):

"Er det viktig at det ein skriv er kronologisk? Eg har tenkt å skrive frå livet mitt, men episodar dukkar litt hulter til bulter opp, ifht når det har skjedd".

I svaret går jeg løs på kronologi-myten: Må du virkelig starte på side én for å skrive en bok,? Jeg deler et gullråd fra Gro Dahle, om å skape struktur i teksten, i en intuitiv og kaotisk skriveprosess. Og du får konkrete spørsmål du kan stille deg selv når du tviler på om en scene skal med, eller hvor den hører hjemme.

Det store spørsmålet, som veldig mange skrivende stiller seg, er:

Vil noen kjenne seg igjen i det jeg skriver?

Bør jeg gi ut under pseudonym?

Bruke andre navn, eller de faktiske navnene?

Vente til personen(e) har gått bort før jeg skriver historien, eller er det fremdeles uetisk?

Jeg prøver å svare så godt jeg kan – og gir ett smart tips du kan bruke når du er i tvil.

Jeg har slitt med skrivingen i lang tid. Hva gjorde at jeg endelig fikk kjerrehjulet ut av gjørma, så det ble full gallopp over skrivingen igjen?

Hvordan kan du bruke sinne og irritasjon som din superkraft i skrivingen?

Utdrag fra samtale med forfatter Marit Reiersgård.

Deler du tekst for å få "tillatelse til å skrive videre"? Trenger du bare å høre om det har noe for seg?

Uansett hvor positiv tilbakemelding du får, kan det være skummelt å dele tekst for tidlig.

I denne episoden forteller jeg deg hvorfor – og hva du kan gjøre, når du får den intense trangen til å dele.

Må du alltid ha lyst eller motivasjon for å skrive? Jeg tror du trenger noe helt annet for å klare å fullføre en roman. Her er mitt beste råd for å lykkes – en metode jeg også bruker selv.