Ikke lett å glemme!

Jeg skrev et kritisk innlegg om demensomsorgen, der jeg minnet om at det faktisk er et menneske inni støttestrømpa. Kort tid etter tok kommunedirektøren i Nordre Follo, Øyvind Henriksen, kontakt. Han ønsket å snakke med meg.

I denne episoden møtes vi til en åpen og ærlig samtale om demensomsorgen og utfordringene kommunene står overfor.

For hvordan skal vi møte fremtidens omsorgsbehov når kommunene mangler både penger og fagfolk? Kan vi effektivisere og organisere tjenestene annerledes uten at det går på bekostning av trygghet, kompetanse og kontinuitet for mennesker med demens?

Vi snakker om forskjellen mellom eldreomsorg og demensomsorg, om avvik på sykehjem, pårørendes behov for trygghet og hvorfor kommunene må bli langt flinkere til å lytte til dem som kjenner behovene aller best.

Vi har ulike perspektiver og er ikke enige om alt. Men samtalen viser hvor viktig det er at kommunale ledere og pårørende møtes, lytter og forsøker å forstå hverandre.

For demensomsorgen trenger ikke bare nye løsninger. Den trenger også større forståelse for menneskene den er til for.

Hege fra Kristiansund er utslitt. Ikke først og fremst fordi mammaen hennes har demens, men fordi hun opplever at hun hele tiden må kontrollere at moren får den hjelpen hun trenger.

En alvorlig skade som ikke ble fulgt opp slik Hege forventet. Medisiner som nesten ikke ble gitt. Bekymringer hun opplever ikke blir tatt på alvor. Og møter med kommunen som har gjort at hun har mistet tilliten til omsorgen.

Hege har valgt å fortelle offentlig om det hun og mammaen har opplevd. Nå forteller hun hvorfor.

Dette er en sterk pårørendehistorie om frykt, maktesløshet og kampen for verdighet. Og om hva det koster når du aldri kan senke skuldrene.

For Hege ønsker seg egentlig bare én ting: Å få være datter og ha gode dager sammen med mammaen sin.

Hvor går grensa mellom frivillighet og gratis bemanning i en presset eldreomsorg?

I denne episoden møter jeg Grete Herlofson, generalsekretær i Røde Kors. Hun er tydelig: Frivillige skal være det ekstra mennesket. Kaffekoppen. Samtalen. Turen. Gleden.

De skal ikke sørge for at mennesker får mat, medisiner eller hjelp på toalettet fordi kommunen mangler folk.

Vi snakker om pårørende som tvinges til å fylle hullene i tjenestene, eldre som ikke får den omsorgen de trenger, og frivillige som ser konsekvensene på nært hold.

Og Grete peker på noe viktig: Norge har ressurser. Vi kan gjøre noe med dette hvis vi vil.

For bemanning er ikke bare et regnestykke.

Det er politikk.

Hva skjer når politikerne lover en verdig eldreomsorg – samtidig som kommunene kutter i sykehjemsplasser, hjemmesykepleie og tilbud til de mest sårbare?

Inger Brokka de Ruiter er varaordfører i Arendal, SV-politiker, mamma til en sønn med store hjelpebehov og pårørende til en far i siste fase av livet. Hun kjenner derfor velferdsstaten både fra innsiden av rådhuset – og fra livet selv.

Og hun legger ikke fingrene imellom.

I denne episoden snakker vi om en kommuneøkonomi som ikke lenger går opp, om hvorfor pårørende stadig oftere blir den gratis beredskapen rundt mennesker som trenger hjelp – og om politikere som snakker varmt om verdighet, samtidig som virkeligheten ute i kommunene blir stadig tøffere.

Hvorfor finnes det ROBEK for økonomi, men ikke «ROBEK for kvalitet»? Hva er egentlig et kommuneopprør verdt hvis lokalpolitikerne ikke tør å utfordre sine egne partier? Og hva skjer med tilliten til velferdsstaten når mennesker opplever at de ikke får den hjelpen de er blitt lovet?

Vi snakker også om kvinneperspektivet i omsorgen, helsepersonell som presses ut av yrkene sine, «bo trygt hjemme»-politikken, sentralisering, eldrebølgen – og hvorfor Inger mener vi trenger politikere som tør å snakke sant om konsekvensene av kuttene.

En uvanlig ærlig samtale om makt, penger, omsorg og hvem som egentlig betaler prisen når Excel-arket går i pluss.

Noen pleiere har en helt egen evne.

De får kontakt når andre ikke får det til. De klarer å roe ned, skape trygghet og forstå et menneske som kanskje ikke lenger har ordene til å fortelle hva det trenger.

Men hva er det egentlig de gjør?

Sykepleier Cathrine Holm Økshoff har undersøkt nettopp dette. I denne episoden snakker vi om den «tause kunnskapen» hos erfarne pleiere – kunnskapen som sitter i kroppen, i blikket og i erfaringen, men som kan være vanskelig å sette ord på.

Vi snakker om hvordan mennesker med demens kommuniserer når språket forsvinner, hvorfor kroppsspråk og små signaler kan være avgjørende, og hvorfor trygghet og tillit må bygges igjen og igjen.

Og kanskje aller viktigst: Hva skjer når helsepersonell ikke får tiden de trenger til å se, forstå og kommunisere?

For kommunikasjon er ikke noe som skjer ved siden av pleien.

Det er en del av selve pleien.

__

Om du vil lese mer om meg og mitt arbeid:

⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠www.ikkelettåglemme.no⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠

Instagram:⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠@marsjen⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠

Facebook:⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠Marianne Mørck Danielsen⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠

Snap: @supermarsjen

Hva skjer når vi slutter å parkere mennesker med demens – og heller begynner å forvente noe av dem?

Inger Fosse Dalland har brukt et helt arbeidsliv på å utfordre måten vi tenker aktivitet og demensomsorg på. Hun mener vi må få folk opp av stolen, ut i livet – og aldri gjøre dem små.

I denne episoden snakker vi om hvorfor hun vil ha sofaen ut av dagsenteret, hvorfor bingo ikke nødvendigvis er god demensomsorg, og hvorfor fysisk aktivitet, hverdagsstimulering og gode relasjoner må tas langt mer på alvor.

Inger deler også egne erfaringer som pårørende til en far med Alzheimer – og hvorfor hun mener familien må møtes som en del av løsningen, ikke som et problem.

En tydelig, varm og inspirerende samtale om verdighet, aktivitet og hva mennesker med demens fortsatt kan få til.

__

Om du vil lese mer om meg og mitt arbeid:

⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠www.ikkelettåglemme.no⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠

Instagram:⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠@marsjen⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠

Facebook:⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠Marianne Mørck Danielsen⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠

Snap: @supermarsjen

Hilde Damsgaard introduserte meg for et begrep jeg ikke hadde hørt før: delt eldreomsorg.

Tanken er egentlig ganske enkel: Den eldre skal være i sentrum, mens pårørende og helsepersonell samarbeider som likeverdige parter – med ulik kompetanse.

Hilde har selv fulgt begge foreldrene sine tett gjennom alderdom, sykdom, hjemmetjenester og sykehjem. Hun forteller om perioden der moren gikk fra å være et menneske med behov og ressurser til å bli «en sak» i kommunen – men også om møtet med et sykehjem der samarbeidet med de pårørende fungerte.

Vi snakker om hva pårørende faktisk kan bidra med, men også om hva vi ikke skal ha ansvar for. For delt eldreomsorg kan ikke bety at familiene skal kompensere når de kommunale tjenestene ikke strekker til.

Og så snakker vi om de små tingene som kan bety enormt mye: å vite at noen ikke liker saft. At kaffe skal serveres i porselenskopp. At et rom på et sykehjem også kan få lov til å kjennes som et hjem.

En samtale om verdighet, personsentrert omsorg, pårørendekunnskap – og hvordan vi kanskje kan gå fra kamp mellom pårørende og system til mer samarbeid.

Om du vil lese mer om meg og mitt arbeid:

⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠www.ikkelettåglemme.no⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠

Instagram:⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠@marsjen⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠

Facebook:⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠Marianne Mørck Danielsen⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠

Snap: @supermarsjen

Anne Cathrine har vært pårørende lenge – først uten nødvendigvis å tenke på seg selv som det. I dag har begge foreldrene hennes demens, samtidig som hun har en faglig bakgrunn innen fysisk aktivitet, helse og folkehelse.

I denne episoden snakker vi om hvordan det er å stå nær to foreldre som gradvis trenger mer hjelp, om tjenester som ikke alltid passer menneskene de er laget for – og om hvor avgjørende kontinuitet, relasjoner, aktivitet og meningsfulle dager kan være.

For hva er egentlig helse? Er det medisiner og behandling når noe har gått galt – eller burde vi bli langt flinkere til å bygge helse gjennom hele livet?

En samtale om demens, pårørenderollen, folkehelse og et system som altfor ofte kommer på banen først når det virkelig skjærer seg.

--

Om du vil lese mer om meg og mitt arbeid:

⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠www.ikkelettåglemme.no⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠

Instagram:⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠@marsjen⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠

Facebook:⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠Marianne Mørck Danielsen⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠

Snap: @supermarsjen

Da Charlotte Stav var 17 år, fikk faren hennes demens. Gradvis ble rollene snudd: Pappaen som alltid hadde tatt vare på henne, ble en hun selv måtte passe på.

I denne episoden forteller Charlotte åpent om å være ung pårørende, om en mamma som måtte kjempe for hjelp, om overgangen til sykehjem – og om frykten for at pappa skulle glemme henne.

Men han gjorde aldri helt det.

Han kunne miste navnet hennes og ikke alltid vite hvilken rolle hun hadde i livet hans. Likevel visste han at hun var noen han kjente. Noen han var trygg på. Noen han var glad i.

Og da ordene etter hvert forsvant, ble musikken en vei inn til ham.

I dag arbeider Charlotte selv med musikkbasert miljøbehandling. Erfaringene med pappa har blitt en viktig del av både livet og arbeidet hennes.

----

Om du vil lese mer om meg og mitt arbeid:

⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠www.ikkelettåglemme.no⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠

Instagram:⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠@marsjen⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠

Facebook:⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠Marianne Mørck Danielsen⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠

Snap: @supermarsjen

Noen samtaler handler om politikk og systemer. Andre handler egentlig om hvordan vi ønsker å bli møtt som mennesker.

I denne liveepisoden fra Generasjonsfestivalen i Bergen møter jeg likestillings- og diskrimineringsombud Bjørn Erik Thon til en varm og ærlig samtale om det å bli eldre – og om hva som skjer med menneskeverdet når vi trenger andre mer enn før.

Vi snakker om demens, pårørende, digitalt utenforskap og en eldreomsorg som ikke alltid har nok tid. Men også om noe helt grunnleggende: behovet for å bli sett, få være den man alltid har vært, høre musikken man elsker, få en klem – og kanskje til og med en gin tonic.

For selv om hukommelsen svikter, forsvinner ikke mennesket.

En samtale om verdighet, omsorg, politikk og håpet om at vi kan skape et samfunn som tar vare på hele mennesket – hele livet.

----

Om du vil lese mer om meg og mitt arbeid:

⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠www.ikkelettåglemme.no⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠

Instagram:⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠@marsjen⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠

Facebook:⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠Marianne Mørck Danielsen⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠⁠

Snap: @supermarsjen