En hyllest til Oslo-trikken, og guttene som sitter bakerst og synger.

Teksten "Transplantat" er tidligere trykket i litteraturmagasinet Bøygen.

I fortellingen "Det går ikke over" følger jeg, i hode og gjerning, en tenkt kvinne rett sør for Bergen gjennom en innestengt og klaustrofobisk jul der hun vet at alt er over. Flere måneder før boken med samme navn kom ut (dette er altså tittelnovellen) diskuterte redaktøren min, Sonja, og jeg hva boken skulle hete. Vi kom fram til denne. Handlingen: Det er fælt og vanskelig, men det går ikke over, bare fordi man ikke snakker om det. Og kanskje kommer det bedre tider, hvis man setter ord på det innerste? Novellen er fra Det går ikke over, Vigmostad & Bjørke 2014, ISBN 978-82-419-1060-9, innlest og redigert i ettermiddag.

Novellene "Bekjennelse" og "Kålruletter til fire personer" henger sammen. De handler om et ektepar, to mennesker som som hver på sin side har slitt med ord de skulle ha sagt, gjennom flere tiår. Nå er den ene av dem død. Og en sak har alltid to sider. Lest inn i dag, og finnes i boken Det går ikke over, som jeg gav ut på Vigmostad & Bjørke i 2014, ISBN 978-82-419-1060-9

Hvordan er det å være en drømmer? En som ikke passer inn? En som ikke ble en del av det store fellesprosjektet Norge etter krigen? Det er det jeg har prøvd å skildre i novellen "Hele folket i arbeid", innlest i dag, og som finnes som tekst i novellesamlingen Jeg vet hva du driver med, utgitt på Vigmostad & Bjørke i 2017, ISBN 978-82-419-1309-9. Jeg tror det på et vis må ha vært ensomt. Tilegnet alle drømmere. Musikken du hører er "La Mer", skrevet og sunget så inderlig av Charles Trenet i 1946. God fornøyelse.

Hvordan er det å bo alene i ellevte etasje, når man lengter etter ettermiddagssola? Bli med Lillian Kristiansen på en tur i heisen. Teksten er innlest i kveld, og ble gitt ut i boka Det går ikke over, Jakob Arvola 2014, på forlaget Vigmostad & Bjørke, ISBN 978-82-419-1060-9

Denne teksten er innlest i dag, men ble skrevet i 2016 og er hittil upublisert. Teksten er skrevet på skrivemaskin, en Hermes 3000 fra 1958. Jeg lurer på hva det var Ingvild så, der i de svarte fjellene, den gang. Det må ha vært noe fryktelig. Men på den andre siden: Det kan også ha vært noe vidunderlig.

I april 2009, i NRKs tjeneste, gikk jeg rundt og lette etter våren i Finnmark. Med valne hender krysset jeg Varangerfjorden, full av vårlengsel, og med gode råd og gode hjelpere med på veien.

Hva kan skje på en togperrong, for den som har øyne og ører med seg?