For Ole Petter «Ollis» Hegrum, bedre kjent som Olefonken, begynte musikkreisen med et trommesett som dukket opp i familiens hjem, takket være en eldre bror.

– Jeg tror pappa kjøpte det fra en gammel kirke, sier han i intervjuet med Kontekst.

Men det var likevel skatekulturen og musikken fra skate-VHS-ene som ble spiren på DJ-karrieren:

– Vi rippet lydsporet på Minidisc, og da kom skatelydene med i bakgrunnen. Vi kunne liksom huske lyden av 360 flip, forteller han.

Hegrum og kompisen brant CD-er med de feteste låtene og solgte dem for en tier.

Da han gikk på folkehøgskole delte Olefonken rom med André Bratten, og sammen startet de Hubbabubbaklubb.

– Hubbabubbaklubb var bare en vennegjeng som møttes i ferier for å male, se på kokkeprogrammer og lage musikk. Det var stort sett instrumentale låter i starten.

Da de fikk med Morten Skjæveland på vokal skjedde det noe:

– Da følte vi at vi fant ut hva Hubbabubbaklubb skulle være.

De første singlene fikk uventet mye oppmerksomhet.

– Det var mer folk som hørte enn vi skulle tro. Men det økte også presset, som kanskje ødela litt. Det tok gleden litt vekk.

Når han ikke holder liv i Oslos dansegulv eller jobber med Hubbabubba, så driver Hegrum plateselskapet Snorkel Records. 

– Det er veldig gøy når du har brukt lang tid på musikken at du får den fysisk. Så er det jo en form for markedsføring. 

Han satser på jungeltelegrafens kraft heller enn reklame: 

– Hvorfor bruke 30–40 løk på PR, når du kan bruke det på selve produktet?

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Stefanos Yowhannes Får frihet av å sykle, til tross for at han egentlig emner han selv er en forsiktig fyr.

I Popkammeret forteller artisten om den nye EP-en «Stuck in Transit», om verdien av vennskap, både i og utenfor musikklivet.

Jeg hadde aldri tenkt jeg skulle gjøre det før de gutta sa at jeg kunne synge i bandet deres, forteller Yowhannes, og fortsetter:

– Det var starten på å se på seg selv som artist.

Selv om han ikke alltid var enig med retningen med resten av bandet, så er han likevel takknemlig for erfaringen.

– Jeg hadde aldri gjort dette uten de gutta.

Ikke så radiovennlig

Yowhannes er opptatt av å skape musikk som gir dybde.

Han forteller at det å lytte til musikk alltid har vært «en privat greie».

Kanskje kommer dette også fram i musikken:

– Hvis man avslører alt på tre sekunder, mister man magien. En god låt må oppdages litt etter litt, sier han.

Det er viktigere for han å lage låter som betyr noe, selv om de kanskje ikke treffer kommersielt.

– De er ofte de minst radiovennlige – de låtene som bygger seg opp og føles ekte.

Hør hele podkasten her eller på din foretrukne strømmeplattform.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Daniele Reyes har kanskje en oppvekst utenom det vanlige. Med Maj Britt Andersen og bassist Geir Holmsen som foreldre fikk hun musikken inn fra tidlig alder.

Der er ikke alle som kan si at de har vært på Spellemannprisen siden de var sju år gamle.

– Mamma og pappa tok meg med når de ikke hadde barnevakt, forteller Reyes.

I år overrakte hun også selve Hedersprisen til moren.

Men å vokse opp med musikere har også sin bakside:

– Jeg hørte ikke popmusikk før jeg var sånn 11–12 år, forteller Reyes.

Det hele endret seg da hun, som mange føre henne, oppdaget The Beatles.

– Jeg var oppgitt over at mamma og pappa ikke hadde vist meg den musikken før.

En annen musikkopplevelse som har gjort inntrykk på Reyes var da hun så Susanne Sundfør spille i solo med flygel i Asker kulturhus.

– Det var helt magisk, sier Reyes, som forteller at hun blir inspirert av Sundførs holdning til produksjon og å prøve ting som er annerledes.

I Popkammeret deler Daniela om vindskeiv låtskriving, akademisk nerdeglede og mer. Hør her. 

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

– Det var nok opera som valgte meg. Det er klisjé å si, men det er sant. Brikkene falt liksom på plass, sier Astrid Nordstad.

Astrid Nordstad er solist ved Den Norske Opera & Ballett.

I Popkammeret deler hun åpenhjertig om den varierte arbeidshverdagen som mezzosopran.

Du kan høre hele episoden her.

Mens livet på scenen er flyt av dramatikk og følelser, beskriver hun også ventingen som foregår bak teppet.

– Det er mye venting i opera, du står og er stand by i lange perioder, og det kan være utmattende, sier Nordstrand, og fortsetter:

– Men det er også en del av det å være en profesjonell sanger, du må være klar til å levere når som helst.

Nordstad beskriver opera og klassisk musikk som «en utrolig fin måte å uttrykke følelser på».

– Jeg liker å tenke at det ikke bare handler om teknikk, men om hvordan du kan få folk til å føle noe.

Operasangeren mener sjalusi er en naturlig del av bransjen.

– Man ønsker seg jobber som andre får. Men for meg handler det ikke om å presse seg fram med spisse albuer.

For selv om hun alltid har likt å være på scenen, så er hun ingen diva. Faktisk synes hun den forestillingen er kjip:

– Å bli sett på som et vanskelig menneske å jobbe med hadde vært utrolig trist. En viktig del av det å samarbeide er at folk ser at du er et medmenneske. At du har et godt forhold til inspisienten. At du sier hei. At påklederen din syns du er hyggelig å komme inn til, sier Nordstad.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

I år feirer deLillos 40 år som band.

Lars Lundevall skulle gjeste på en innspilling i 1992:

– Jeg ble med i studio og tenkte: «Jeg må jo se hvordan dette er», sier han i podkasten Popkammeret.

Der forteller Lundevall hvordan fire låter ble til fast bandmedlem, hvordan deLillos fortsatt holder seg motiverte, og om oppturer og nedturer som band gjennom årene.

I år feirer deLillos 40 år som band.

– Vi har bestemt oss for at vi ikke sier farvel, sier Lundevall.

«Utspekulerte» reunionkonserter har mye imot:

– Jeg har et sterkt og intenst … Ikke hat, men er anti den greia der. Det skal man ikke holde på med, altså.

Selv om deLillos går glatt inn i norsk musikkhistorie, så har det ikke alltid vært enkelt:

– Vi har opplevd kjempestor suksess, men også at ting har gått nedover. Det har ikke alltid vært fem utsolgte kvelder på Rockefeller. Ofte tenkte jeg: «Det kan jo hende vi gir oss nå».

Til tross for stor suksess og lang fartstid innrømmer Lundevall at han fortsatt kan kjenne på dårlig selvtillit når det kommer til låtskriving:

– Jeg har jo en av Norges mest genifortalte kollegaer, liksom. Og Beckstrøm har jo også en del fantastiske ting. Jeg føler at det kommer litt småstusslige ting fra meg innimellom.

Hør hele historien, inkludert hvordan «Neste sommer» ble til i Popkammeret.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Da Ine Hoems nærmeste familie begynte å glemme, fikk Ine et behov for å samle og skrive ned minner for å holde fast i det som ikke skulle bli glemt. Resultatet er albumet Minnelandet.

I Popkammeret forteller hun om å finne sin mening som artist, om det å produsere selv og hva hun har lært av sin kjente forfatter-far Edvard Hoem.

– Jeg gikk fra å drømme om å bli allsangartist til å forstå at jeg har en annen funksjon. Det var på en måte å gi slipp på å være en stor stjerne og heller omfavne min plass som en artist som skaper ekte følelser, sier Hoem.

Det var likevel en vei dit.

– Tidligere i karrieren var jeg opptatt av å fremstå kul og kunstnerisk – med sminke, svarte negler og svevende synthlandskaper. Jeg er stolt av alle albumene, men jeg mistet meg selv litt til tider.

Hoem forteller at hun lener seg mye på minner i låtskrivingen.

– Jeg er et nostalgisk menneske.

Minnelandet er ikke bare skrevet, men også produsert av Hoem. Hun forteller at det krevde litt å ta steget.

– Jeg har lent meg på mann 40+ altfor lenge. Det har vært trygt, men denne gangen ville jeg tørre å stå i det selv, sier Hoem.

Hoem har lært arbeidskapasitet fra sin far, og lærer stadig nye ting, som å produsere. Det vil nok likevel overraske mange at artisten også fortsatt går til timer hos sanglærer.

– Man blir aldri utlært, og det elsker jeg.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

For artist og aktivist Ella Marie er musikken både et «privilegium», «en byrde» og «en livbøye».

– Når man er en katalysator for andres uforløste følelser, så må man også være mottaker for mye vondt og tungt, forteller hun Einar Stray i den nyeste episoden av Popkammeret.

Artisten, som tidligere er kjent fra Stjernekamp og bandet Isak, debuterte i år som soloartist med platen Varra.

– Det har vært utrolig befriende å kunne stå for dette albumet alene. Det er veldig viktig for meg å understreke at ISAK hadde et magisk samarbeid, sier Ella Marie, og fortsetter:

– Men jeg tror at det kunne satt en liten brems på den mest radikale jævelen i meg, som hadde noe mer på hjertet. Nå skriver jeg enda ærligere og politiske tekster enn før. 

I podkasten forteller hun også om den vanskelige tiden på videregående, der musikken, låtskriving og pianoet ble en redning:

– Gaven med musikk er at det vondeste av det vonde blir ofte til noe. Det er noe konstruktivt i det.

Både i musikken og i hennes personlige liv har det samiske stor plass. I 2023 aksjonerte Ella Marie sammen med andre saker mot vindmøllene på Fosen. Hun beskriver aksjonen som en «livsendrende opplevelse». Aksjonen har også hatt stor påvirkning på albumet.

Dette ser man også på albumomslaget:

– Omslaget på albumet er en bar overkropp med en samisk brosje festet inn i huden, mens blodet renner. Det symboliserer både stoltheten ved å være samisk, men også den store kostnaden ved å kjempe for rettferdighet, forteller Ella Marie.

Eller deler hun om utfordringene ved å være en kjent samisk stemme. Om hvor uglamorøst det var å spille på bransjefestivalen Eurosonic og om da Allen Walker spilte stemmen hennes for titusener på Coachella.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Sondre Lerche har utgitt 14 album, laget filmmusikk og utgitt flere bøker.

Mannen som albumdebuterte som tenåring, har i løpet av sin 23-årige albumkarriere blitt en eklektisk, prisbelønnet artist som fortsatt gjør sitt beste for å utfordre seg selv kunstnerisk. Som han sier i den nyeste episoden av podkasten Popkammeret:

– Kunstneren vinner over det å være catchy. Jeg har klamret meg til en noenlunde struktur på låtene.

I 2021 flyttet Lerche hjem etter 15 år i USA og laget sitt nyeste og kanskje mest kompromissløse album Avatars of Love.

Nå feirer han 20-årsjubileum for andreplata Two Way Monologue, og ga i høst ut en storslått julesang med Kork, Bergen filharmoniske kor og Edvard Grieg kor.

Inspirasjonen kom fra «Deilig er jorden», «O’ Helga Natt» og Mahler, medgir Lerche i intervjuet med programleder Einar Stray:

– Hvis jeg først nå skal lage en julesang, så måtte jeg skrive noe slikt.

42-åringen forteller også om sitt kjipe første halvår med skrivesperre i New York og utstrakt turnering i USA:

– Det var vanskelig å connecte i Arkansas, sier Lerche om den første turnétiden i statene.

Ellers: ung selvtillit, sin utvikling som sangtekstforfatter, om Japan og Joni Mitchell, og mye mer.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Ganske nøyaktig førti år etter han debuterte som plateartist med det som skulle bli tidenes norske poplåt, er musiker, kunstner og nå bestefar Furuholmen aktuell med sitt fjerde soloalbum Living With Ourselves.

I et eksklusivt intervju med Kontekst-podkasten Popkammeret forteller 62-åringen blant annet om da han fikk tyfus men rømte fra sykehusvinduet for å dra i studio med Cat Stevens, da han danset jenka med Noel Gallagher, et møte med en «dritforbanna» kulturjournalist, og da han tisset i en busk med George Harrison og Robbie Robertson.

Furuholmen går også inn på instrumenter, studio-oppsettene til a-ha, hvordan man i samspillet får – som Stein Mehren sier – «øyeblikket til å gløde», og om egen låtskriving.

Han røper også sitt favoritt a-ha-album, og noe som «heldigvis og dessverre» binder han, Harket og Waaktaar-Savoy sammen:

– Alle tre har følelsen av at vi aldri lagde albumet vi kunne ha lagd.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.