Kong Harald døde fredag morgen. Noen timer senere satte Ole Asbjørn Ness og Elin Ørjasæter seg ned for å snakke om det.
Ness beskriver seg selv som ihuga republikaner, og forteller at han likevel tok seg i å gråte. Ikke for en mann han kjente, sier han, for han har aldri hilst på kongen, men for et symbol, og kanskje for det Norge han selv vokste opp i. Han deler et Auden-dikt han griper til når sorgen kommer, og innrømmer at han er usikker på hva han faktisk sørger over.
Ørjasæter husker et bilde av en gammel og syk konge på tilhengeren til en traktor på Bjørnøya, i elendig vær, fordi han ville være på jobb ytterst i landet. Hun kaller kong Harald nærværelgernes konge, den siste som var konge for både dem som hører til et sted og dem som er verdensborgere, og sier rett ut at hun er bekymret for hvordan kongedømmet skal fungere videre.
De er uenige om pressen. Ness reagerer på de forhåndsskrevne nekrologene og på ventingen; han kaller det å selge skinnet før bjørnen er skutt. Ørjasæter forsvarer dekningen, og forteller at hun selv var glad da et radioprogram hun skulle delta i, ble tatt av lufta kvelden før.
Del 2:
Nasjonalmuseet har laget en podkast for å lokke menn inn i salene, og Elin Ørjasæter mener de har bommet på hva en mann er.
Hun har hørt alt sammen, og hun er rasende. To programledere åpner hver episode med å slå fast at de ikke har greie på kunst, trekker en lapp, går rundt i et rom og fornemmer. Da de kommer til Hannah Ryggens billedvev, og finner ut at hun brukte urin i fargeprosessen, ser den ene for seg kunstneren sittende og tissende på sitt eget teppe. Urin har vært brukt som bindemiddel i vevkunst siden egypterne, påpeker Ørjasæter, og det vet enhver som driver med naturfarging.
Hennes innvending er ikke pruderi. Det er at museet nedvurderer både menn og kvinner i samme grep: mennene ved å tro at de må lokkes med kunnskapsløshet, kvinnene ved at publikummet museet faktisk har, ikke regnes som godt nok. Hun har et konkret alternativ, og hun navngir det.
Ness bruker første del av episoden på tre jødiske forfattere: Primo Levi, Philip Roth og Howard Jacobson. Han leser dem som en bue fra utslettelsen, gjennom den amerikanske selvsikkerheten, og fram til et nytt skrik. Underveis oppdager han at den siste boken ikke finnes i noen norsk bokhandel, verken oversatt eller på engelsk, og bruker det som utgangspunkt for et oppgjør med forlagene som har sluttet å holde klassikerne i trykk.
Begge innrømmer at de har stjålet bøker fra biblioteket. Ingen av dem har levert tilbake.
0:00 Nyheten Kom I Morges
1:44 Nekrologene Som Lå Klare
3:00 Jeg Gråter For Et Symbol
5:51 Vil Den Nye Kongen Makte Det?
7:25 Nærvelgernes Konge
11:00 Arven Etter Harald
13:33 Uenige Om Dekningen
17:25 Takknemlighet Til Slutt
19:33 Tre Jødiske Forfattere
21:40 Null Komma To Mot Tjueto Prosent
23:53 Primo Levi Og Nullpunktet
26:00 Roth Og Den Trygge Amerikaneren
28:09 Da Bokhandelen Ga Opp Klassikerne
33:53 Skriket Ingen Vil Ta Inn
40:27 Aten, Roma Og Jerusalem
45:56 Mitt Første Boktyveri
47:42 Museet Som Ville Ha Menn
50:03 Hva Podkasten Kostet
52:00 Da De Kom Til Hannah Ryggen
55:31 Å Møte Kunst Med Åpent Sinn
57:44 Hva Pengene Kunne Vært Brukt På
1:02:50 Boka Jeg Stjal Fra Deichman
1:04:49 Carl Nielsen Og Sibelius
1:09:04 Leningrad-Symfonien I Grieghallen
1:11:29 Oppsummering
See omnystudio.com/listener for privacy information.
