Ness

Navnet de store avisene skjuler

To menn har vært rådgivere for hvert sitt parti på Stortinget. Den ene kalte pakistanere «minusvarianter» på en bar, i fylla. Politiet henla anmeldelsen. Den andre er dømt til fengsel. Bare én av dem fikk fullt navn og bilde i riksmediene, og det er ikke han som er dømt.

Den dømte heter Jo Heinum og er kommunikasjonsrådgiver i Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Oslo tingrett ga ham 8. oktober 30 dager ubetinget fengsel etter hallikparagrafen. I over to år gikk minst 795 000 kroner fra en kvinnes sexsalg gjennom bankkontoene hans. Han tilsto. Retten fant at han ikke tjente på det og ikke utnyttet henne. Selv har han «verdens beste samvittighet». DN, VG, Dagbladet, Nettavisen og TV 2 skrev om dommen. Ingen skrev navnet.

Frp-rådgiveren heter Hårek Hansen. Ham tok TV 2 opp med skjult mikrofon, og han mistet både jobben og medlemskapet. Samme kanal omtaler nå Heinum som «en mann som jobber i Arbeiderpartiets stortingsgruppe». Lars Løvold gikk av som FpU-leder etter et varsel fra en 17-åring. Han kjenner seg ikke igjen, og varselet ble aldri behandlet. Ness kaller saken en bagatell. Ingen av de to er dømt. Hele Norge vet hva de heter.

Ole Asbjørn Ness legger regnestykket frem for Jarle Aabø, journalist med fortid i Dagens Næringsliv og NRK og nå frilanser for iNyheter, nettavisen som trykket navnet. Aabø forsvarer Vær varsom-plakaten, pressens egne kjøreregler. Men han mener den brukes som forskjell på pepper og salt: Noen slipper unna, andre spikres til veggen. I studio blir mannen til Hallik-Jo, og TV 2 og NRK til presseetiske gravplasser.

Hvorfor? Aabø peker på en stein pressen har i skoen og ikke tør å ta ut: hvem journalistene selv stemmer på. Ness har en kaldere forklaring. Den handler om penger, og om hvor billig det er å holde seg inne med makten.

Underveis: Erling Braut Haaland kjøper hus i Abu Dhabi, og Aabø spør hva avisene hadde gjort om kjøperen het Sylvi Listhaug. Asle Toje besvarer, ifølge Aabø, tekstmeldinger om fredsprisen med én setning.

Til slutt inviterer Ness den dømte til podkasten, med løfte om seksti prosent av taletiden. Stolen står klar.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Hvor kommer antisemittismen fra – og hvorfor vender jødehatet stadig tilbake i nye former?

I dette foredraget trekker Ole Asbjørn Ness lange historiske linjer for å forklare det han beskriver som «jødehatets seks elver». Han går fra antikkens fremmedfrykt og kristen antijudaisme, via nasjonalisme, rasisme og Holocaust, til islamistisk antisemittisme og moderne ideologiske forestillinger om undertrykkere og ofre.

Med 7. oktober 2023 som bakteppe diskuterer Ness også synet på Israel, Hamas, norsk offentlighet og Europas forhold til jøder og den jødiske staten. Hans hovedbudskap er at antisemittisme ikke kan forstås som ett enkelt historisk fenomen, men som flere idéstrømmer som gjennom historien har smeltet sammen og fått nye uttrykk.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Tidligere NRK-journalist og utenrikskorrespondent Anders Magnus er aktuell med boken «Innvandringens skyggesider». I denne samtalen med Ole Asbjørn Ness kommer han med en kraftig advarsel om konsekvensene av norsk innvandringspolitikk.

Magnus beskriver seg selv som sosialdemokrat, men mener Arbeiderpartiet må føre en langt strengere innvandringspolitikk enn Fremskrittspartiet dersom den norske velferdsstaten og samfunnets høye tillit skal bevares.

Han foreslår blant annet en tolvårig innvandringspause, særlig fra muslimske land, avvikling av dagens asylordning og stans i familiegjenforening. Han advarer også mot fremveksten av kriminelle klaner, æreskultur og parallellsamfunn.

Magnus forteller dessuten om sine dramatiske erfaringer som NRK-journalist i Rinkeby i Sverige, der han ble jaget bort og angrepet med steiner. Da han senere laget en kritisk reportasje om innvandring i Oslo øst, møtte han så sterke reaksjoner internt i NRK at han vurderte å slutte.

Han retter også kraftig kritikk mot norske journalister og mot sitt gamle parti SV, som han mener har sviktet kampen mot religiøs kvinneundertrykkelse.

Kan Norge bevare det sosialdemokratiske velferdssamfunnet med dagens innvandringspolitikk? Og hvorfor har norske medier vært så tilbakeholdne med å undersøke innvandringens skyggesider?

En samtale om innvandring, kriminalitet, presse, politikk og Norges fremtid.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

I mars satt Asle Toje i Ole Asbjørn Ness’ studio og la seg flat for en smiskende e-post han som student sendte holocaustfornekteren David Irving. Syv måneder senere er han nestleder i komiteen som gir Nobels fredspris til Navi Pillay – juristen som ledet FN-kommisjonen som slo fast at Israel begår folkemord, før noen domstol har dømt i saken.

Ness klarer ikke å se bort fra det. «Jeg har sagt det til Asle privat, så jeg sier det nå offentlig», sier han. «Da begynner det å tegne seg et veldig spesielt bilde av deg.»

Det er en venn som snakker. Derfor svir det.

Samme dag som prisen ble kunngjort, satte Ness seg ned med Joel Ystebø, stortingsrepresentant for Kristelig Folkeparti. Ystebø nominerte i vinter selv Yad Vashem, minnestedet over holocaust i Jerusalem, til den samme prisen. Han fikk Pillay. Ystebø mener tildelingen svekker fredsprisen, at grunnlaget for folkemordsanklagen er «både høyst kontroversielt og tynt», og at norske jøder nå får «enda en knyttneve». Dagen før hadde han møtt en eldre jødisk mann som sa det slik: «Vi opplever oss brennmerket.»

Komiteen sier den hyller rettsstaten og dommerne som vokter den «tynne, røde linjen mellom orden og kaos». Ness kaller begrunnelsen feig og prisen «så åpenbart politisk». Han mener Pillay fremmer blodanklager – ordet for middelalderens løgn om at jøder drepte kristne barn – mot verdens eneste jødiske stat, og han kaller tildelingen «et sivilisatorisk forfall og et knefall for Hamas».

Så regner han opp det han holder mot Toje: Irving-e-posten. Beundringen Ness mener Toje har for statsviteren John Mearsheimer, medforfatter av «The Israel Lobby», som Ness kaller en antisemittisk pamflett. Og nå dette. Toje har selv kategorisk avvist at han noen gang har sympatisert med antisemittisme. Ness er «dypt, dypt skuffet» likevel – også over Kristin Clemet, komiteens andre borgerlige medlem.

Underveis får norsk venstreside, FNs dobbeltmoral og Kinas norske venner sitt. Men episoden ender ikke i Oslo rådhus.

Ness er nemlig ikke bekymret for Israel. Hvem han er bekymret for, sier han helt til slutt.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Har nordmenn egentlig fått dårligere råd – eller har vi bare begynt å klage mer?

To av Norges mest profilerte sjeføkonomer, Harald Magnus Andreassen i SB1 Markets og Jan Ludvig Andreassen i Eika Gruppen, møtes til en engasjert debatt hos Ole Asbjørn Ness i iNyheter.

Harald Magnus Andreassen mener nordmenn har fått et altfor negativt bilde av sin egen økonomi. Han peker på økt kjøpekraft, lav arbeidsledighet og at Norge fortsatt er blant verdens rikeste land.

– Slutt å sutre, er hans klare beskjed.

Jan Ludvig Andreassen mener derimot at økonomene risikerer å overse virkeligheten mange nordmenn lever i. Høyere renter, dyrere boliger, økte levekostnader og frykten for at kunstig intelligens skal ta jobbene våre, skaper en usikkerhet som ikke nødvendigvis fanges opp i statistikken.

Ole Asbjørn Ness utfordrer økonomene på hvorfor bensin, mat, bøker, ferier og oppussing oppleves som stadig dyrere, samtidig som politikerne forteller oss at økonomien går bra.

Er det økonomene som ikke forstår folk flest, eller er det folk flest som ikke forstår økonomien?

En underholdende og tidvis opphetet debatt om økonomi, levestandard, boligmarkedet og Norges fremtid.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Christian Anton Smedshaug, sjeføkonom i Landkreditt, er tilbake hos Ole Asbjørn Ness for å diskutere det han kaller «Kinasjokket 2.0».

Det første Kinasjokket ga Vesten billige klær, elektronikk og lav inflasjon. Nå er situasjonen en helt annen. Kina konkurrerer direkte med Europa innen biler, batterier, stål, solceller og annen avansert industri – samtidig som USA svarer med toll, subsidier og en stadig mer offensiv industripolitikk.

Smedshaug mener Europa er havnet i en skvis. Energien er dyr, reguleringene omfattende og kinesiske produsenter presser seg stadig sterkere inn på det europeiske markedet. Han advarer om at europeisk industriproduksjon kan falle ytterligere de neste ti årene dersom utviklingen fortsetter.

– Du kjøper kinesisk i dag, så er det ikke klart at du får kjøpt Volkswagen og BMW i morgen, sier han.

Samtalen handler også om hvorfor Kina ikke utviklet seg slik mange i Vesten forventet, om Europas klimapolitikk, kampen om framtidens teknologi og verdikjeder – og hvorfor Smedshaug mener verden har gått fra globalisering til en ny form for merkantilisme.

Mot slutten kommer han også med en oppsiktsvekkende spådom om Europas felles valuta:

– Jeg tror ikke euroen overlever over tid.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Statsbudsjettet er lagt frem – og sjeføkonom Kyrre M. Knudsen i SpareBank 1 er mer positiv enn mange kanskje hadde ventet.

I samtale med Ole Asbjørn Ness kaller han Jens Stoltenbergs budsjett ansvarlig og gir det terningkast fem. Til tross for at staten allerede bruker over 600 milliarder oljekroner, mener Knudsen at regjeringen har holdt igjen – og at budsjettet isolert sett ligger litt på nedsiden av det Norges Bank har lagt til grunn.

Hvor mye mer kunne regjeringen brukt før det begynte å påvirke inflasjonen og renteutsiktene? Knudsen mener det trolig er rundt 10–15 milliarder kroner å gå på.

De diskuterer også skattekuttene, økte avgifter på bensin og diesel, elbilfordelene, hvem som faktisk kommer best og dårligst ut – og hva som kan skje når Arbeiderpartiet skal forhandle med SV, Rødt, MDG og Senterpartiet.

Ness og Knudsen er også inne på om dette kan bli en vanskelig politisk situasjon for opposisjonen: Regjeringen kan både vise til skattekutt og en forholdsvis moderat vekst i oljepengebruken.

Og ett spørsmål gjenstår: Er femmeren fortsatt en femmer når budsjettforhandlingene er ferdige?

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Aldri har Fremskrittspartiet vært større på målingene. Og sjelden har et parti behøvd å gjøre mindre for å komme dit.

Det siste er Trond Birkedals påstand. Han ledet Fremskrittspartiets Ungdom i seks år og satt i moderpartiets sentralstyre. I dag er han kommunikasjonsrådgiver i Stavanger og politisk kommentator i nettavisen Vestlendingen. Mens Frp måles til over 30 prosent, advarer han mot å geniforklare partiet. Slik han leser tallene, lever Frp først og fremst av konkurrentenes ulykke. Et sted må velgerne gå.

Ulykken har adresse i Høyre. I vår var partiet selv med på å kutte drivstoffavgiftene. I august kalte Ine Eriksen Søreide det uansvarlig å forlenge kuttet. Birkedal finner verken logikk, strategi eller taktikk i det. Hvorfor er det et opposisjonsparti uten makt over statsbudsjettet som må svare for dieselprisen, mens finansministeren går fri? Han kaller det selvpisking.

Forklaringen hans begynner hos Erna Solberg. I 22 år var hun Høyres ubestridte soldronning, og i de årene, hevder Birkedal, fantes det ikke noe politisk verksted i partiet. Nå er lokket tatt av trykkokeren.

Så til vinneren. Hvorfor går kvinner, unge og byfolk til et parti som aldri har vært kjent for myke verdier? Hvorfor har rasismestempelet sluttet å virke? Birkedal mener Frps ivrigste kritikere gjør partiet en tjeneste, og han har et lite flatterende navn på dem.

Ubehagelig for Frp blir det først mot slutten. Birkedal sammenligner Siv Jensen og Sylvi Listhaug, og finner en forskjell som ikke synes på målingene. Jensen bygget et bredt lag og en lojalitet som holdt da det stormet. Listhaug står, slik han ser det, nokså alene i front. Det snakkes om det i partiet, hevder han, men ikke til henne.

Neste høst er det kommunevalg. Da kan Frp gjøre sitt beste lokalvalg noensinne og likevel se ut som en taper. Birkedal forklarer hvorfor.

Og hva skjer med Listhaug den dagen pilene snur?

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Elleve utenriks- og utviklingsministre møtte for Stortinget denne uken. Alle fikk det samme spørsmålet: Finnes det en ukultur i Utenriksdepartementet? Elleve ganger lød svaret nei. Ole Asbjørn Ness ser det stikk motsatte. Ukulturen, mener han, satt i vitnestolen og forklarte at den ikke fantes.

Med i samtalen er to som har fulgt Epstein-saken tett. Eirik Furuseth er gründer av formuesforvaltningsselskapet Finansco og vant til å spørre hvem som passer på pengene. Vebjørn Selbekk er ansvarlig redaktør i avisen Dagen og har i årevis angrepet det han kaller énprosent-fundamentalismen: målet om at bistanden alltid skal utgjøre én prosent av bruttonasjonalinntekten, altså summen av alt landet tjener – uansett hva pengene utretter, slik han ser det. I år er det 56,6 milliarder kroner.

De tre er enige om at høringen var tannløs. Stortinget gransket seg selv, og bare Rødt og MDG har aldri sittet i en regjering med ansvar for UD. De tre mest omtalte nordmennene i Epstein-saken, Terje Rød-Larsen, Mona Juul og Thorbjørn Jagland, var ikke innkalt.

Dagen etter høringen kunne Aftenposten fortelle at Kåre Aas, tidligere toppdiplomat og fast ekspert i NRK, har hatt betalte oppdrag for UD mens kjæresten ledet seksjonen han rapporterte til. UD sier habiliteten er ivaretatt. Ness mener historien sier mer om kulturen enn to dager i høringssalen.

Hvorfor betaler Norge så mye for å få sitte ved bordet? Ness har svaret fra sin egen barndom: en gutt i gaten som alltid sto utenfor, og en mor som inviterte hele gjengen på video og endeløst med godteri.

Underveis: Erik Solheim som overrasket med å slå fast at handel og private investeringer, ikke bistand, har løftet land ut av fattigdommen. Statsministeren som i striden om de forsvunne dokumentene fra Oslo-prosessen, slik Ness ser det, kaster en professor under bussen. Og en emir fra Qatar som dukker opp i Finnmark for å mekle i en vindkraftstrid.

Rundt bordet sitter én optimist og to pessimister. Hvem som får rett, avgjøres ikke på Stortinget.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

I denne episoden av Lurås & Ness tar Helge Lurås og Ole Asbjørn Ness for seg tre av ukens store spørsmål.

Stadig mer olje kommer ut gjennom Hormuzstredet. Betyr det at USA har vunnet maktkampen mot Iran – eller holder Teheran fortsatt igjen sine sterkeste kort? Lurås mener det er altfor tidlig å konkludere med amerikansk seier, og peker på faren for en kraftig eskalering etter det amerikanske mellomvalget.

Deretter går turen til Frankrike, der omfattende protester og voldelige sammenstøt har satt fyr på debatten om innvandring, demografi og samfunnets sammenhengskraft. Ness frykter at utviklingen kan peke mot langt alvorligere konflikter på sikt, mens Lurås mener Frankrike fortsatt er langt unna borgerkrig.

Til slutt retter de kraftig kritikk mot Stortingets høringer om UD, bistand og miljøet rundt Terje Rød-Larsen og Mona Juul. Hvorfor ble så få av de åpenbare spørsmålene stilt? Og hvorfor virker norske politikere så lite villige til å utfordre et system de selv er en del av?

I episoden:
– Har USA virkelig vunnet kampen om Hormuz?
– Hvor sterke militære kort har Iran fortsatt?
– Kan uroen i Frankrike utvikle seg til noe langt mer alvorlig?
– Innvandring, demografi og Europas politiske fremtid
– Stortingets høringer om UD og bistand
– Kameraderi, nettverk og makt i norsk utenrikspolitikk
– Hvorfor norske høringer blir så tannløse

See omnystudio.com/listener for privacy information.