Jeg tror ikke jeg er alene om å ha en ganske klar forventning om at advent handler om å finne roen og kjenne på sjelefred og aldri så lite lykke. Men virkeligheten blir ofte en annen: Vi fyker fra den ene tingen etter den andre, skriver huskelister til jul, presser inn julegaveshopping på kveldstid og førti ulike avslutninger og julebord. Vi har kanskje mer enn nok med småbarnslivet, og så kommer høytiden på toppen av det. Hos barn (og voksne!) er det høye forventninger som skal innfris. I denne episoden deler jeg to ting jeg gjør for å roe ned i desember – som funker! Pluss et lite bonustips som har med julevask å gjøre ... Denne episoden er ment å få deg til å trekke pusten dypt og LANDE inn mot advent og jul, og hva du kan gjøre for å bevare den adventsroen du egentlig lengter etter. 

Man skal ikke være småbarnsmamma lenge før man møter på hverdagssituasjoner der man blir trigget. Podens oppførsel får deg til å se rødt, og du reagerer uten å tenke deg om. Etterpå kommer den dårlige samvittigheten, skammen, følelsen av å være mislykket mamma. I denne episoden skal jeg snakke litt om hva triggere er, hva som trigger meg som mamma, og hva som skjer i øyeblikket – men mest om hva som skjer etterpå – og hva du kan gjøre for å være god med deg selv. (Hint: Denne episoden er til trøst, ikke formaning). Bakgrunnsstoffet om triggere er hentet fra boken "For deg skal alt bli bedre" av psykolog Johanne Rogndal. 

Lenker: 

For deg skal alt bli bedre 

Småbarn som somler tyner tålmodigheten til selv den beste forelder. Vi blir sure på folk som somler på vår bekostning. Men: Finnes det noe i somlingen som gir sjelefred? Kan det å somle i hverdagen, til rett tid, være godt for oss? Det er jeg helt overbevist om. Denne episoden handler om å utforske somling midt i den travle hverdagen, og hva som skjer på innsiden når vi tar oss tid. 

Å takke for de vanlige tingene i livet, de store og de små, er en banal, enkel og veldig konkret måte å finne mer ro i hverdagen. For mye av hverdagsstresset befinner seg i hodet. Det er mentalt stress som får oss til å hoppe fra den ene tingen til den andre, å gruble på ting som ligger fremover i tid, og krisemaksimere som en slags gardering mot nettopp det vi frykter eller gruer oss til. Uten at det var meningen, tar vi for gitt alt det gode vi har her og nå. Å øve seg i kunsten å takke, handler i bunn og grunn om å roe ned, leve saktere og stresse mindre. Det handler om å se sin egen småbarnshverdag med nytt blikk. Og det skal vi prøve å gjøre litt i denne episoden.

Hvordan du puster er kanskje det enkleste, men også vanskeligste stedet å begynne for å finne mer hvilepuls og ro i hverdagen. Mammalivet er intenst, og vi glemmer å puste – bokstavelig talt. I denne episoden får du noen nye tanker, en helt konkret øvelse – og hjelp til å senke skuldrene litt. God lytting! 

Lenker: 

Radikal ro

Lovefestjourney: Breathwork 

Audun Myskja: Pust

Pusten som redskap i en krevende tid 

«Det trengs en landsby å oppdra et barn», lyder et klassisk ordtak. Hva mener vi egentlig med det? Og hva har det med mammaen å gjøre?

Ansvaret for et nyfødt menneske er så stort, at vi umulig var ment å skulle klare det alene. Vi er skapt til fellesskap. Vi bærer med oss en flokkmentalitet og søker tilknytning til andre mennesker, spesielt i faser av livet som er overveldende. Det er en trøst for de som vegrer seg for å be om hjelp – vi er rett og slett skapt til å bære hverandres byrder. 

Å ha en landsby å støtte seg til er en fantastisk tanke. Men for veldig mange nybakte mødre er virkeligheten en helt annen: De får bodyer i barselgave, gratulasjoner i starten, og så er de mer eller mindre overlatt til seg selv. Hvor har det blitt av landsbyen?

"Mer kaos enn noe å nyte" – det var tittelen på en kronikk Ida L. Røse skrev i Dagbladet tidligere i år. Den handlet om en barseltid som ble mye tøffere enn forventet, og om at man som barselkvinne blir lite ivaretatt. Vi snakker også om da hun hoppet inn som vikarierende barne- og familieminister med to tette barn, der yngste bare var 4,5 måned. Ida er førstekandidat til Stortinget for Akershus KrF, og siden familiepolitikk er noe hun brenner for, sveiper vi også innom hvorfor Ida mener at alle familier burde få velge permisjonsordning selv. 

Hvem skal ta vare på en nyfødt mamma? I denne episoden snakker jeg med Julianne Sperle-Rydberg (32) aka Barselcoachen, som roper høyt om at vi har en barselkultur i Norge som ikke ivaretar mødre. Mange er i stor grad overlatt til seg selv, gamle dagers "grautkjerring" er fullstendig fraværende, og de dyptgripende emosjonelle forandringene som skjer når man har født barn, er det få som snakker om. Du og jeg kan utgjøre landsbyen som omfavner og ivaretar en nybakt mamma. Hvor skal vi begynne? 

Linker i episoden: 

Barselcoachen på Instagram 

Landsforeningen 1001 dager 

Hva kan du gjøre noen minutter her og der gjennom hverdagen, som gjør at du føler deg som et helt menneske, og ikke bare mamma, ektefelle eller kollega? Når hverdagen er intens og oppgavene står i kø, kan det være lett å kjenne på bitterhet: Dagene slukes av alle andres behov og av hverdagslogistikk. Vi lengter etter fridager, jenteturer og ferie, men hva når det ikke er mulig? Løsningen må være å finne små luftlommer gjennom dagen av ting som gir glede. Her er en kort episode om akkurat det. 

Noen ganger er det en ren lettelse å dra på jobb. Det er mer stress å være mamma enn det er å være ansatt og kollega. Vi gleder oss til mandag og gruer oss til helg. Og så får vi skikkelig dårlig samvittighet på grunn av det. Kjenner du deg igjen? At uansett hvordan du sjonglerer ting, får du ikke til alt. Men den dårlige samvittigheten handler ikke bare om rollevekslingen mellom jobb og hjemme, den ligger og lurer under overflaten av ganske mange ting. Hvorfor har vi så dårlig samvittighet? Og hva kan vi gjøre? Det er et stort tema, som jeg tar for meg en flik av i denne episoden med gjest Siri Augusta Instebø. Siri er ei fantastisk klok, varm og fin trebarnsmor og familieterapeut som deler av sin erfaring og kunnskap. Siri driver egen praksis, familierelasjoner.no.