"For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt." (Luk 14,11)

Jesus sa dette i en lignelse da Han så hvordan gjestene hos en fariseer valgte de beste plassene ved bordet. Det var flere til stede der, både en syk mann, Jesus og muligens disiplene Hans, og de ble dermed fortrengt til de minst ansette plassene. Er det slik vi gjør det i egne liv også?

Jesus sa at faren med å verdsette seg selv høyere enn andre, er at du risikerer å bli offentlig ydmyket når det viser seg at du tok feil (v. 9). Selv valgte Jesus å sette seg selv lavt. Han forlot Guds tronhimmel og ble en tjener, og Han gikk til korset som en forbryter. Snakk om å velge den laveste plassen! Men etterpå opphøyde Gud Ham, høyt over alle andre, kan vi lese (Fil. 2,6-11)!

Den som har funnet sin plass i livet, tar ikke plassen fra noen andre, leste jeg (T. Sjödin). Noe helt annet er det å ta Jesus sin plass. Å erkjenne si synd, er å la Jesus få førsteplassen. Og da skal vi en gang bli opphøyd sammen med Ham, sier Bibelen (Matt. 19,28-30)!

Ja, la oss grunne på det i dag. Hvordan verdsetter vi oss selv? Setter vi oss høyere enn de rundt oss som trenger vår hjelp? Eller tar vi faktisk Jesus sin plass i livet vårt? Det er godt for oss å oppgi den høye posisjonen; å velge Jesus først, å innordne oss under Ham og verdsette de som er rundt oss. 

Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.

"Salige er de som bor i Ditt hus. De skal alltid prise Deg. Sela" (Sal. 84,5)

"Sela" er et ord som går igjen i salmene, og som ikke sier seg selv. Det betyr en "pause" eller et "mellomspill", ei stund til å tenke på og grunne på det som nettopp er blitt sagt eller sunget. Jeg leste om ei gammel kristen dame en plass i landet, som ikke trengte noen lang teologisk forklaring for å forstå ordet sela. Hun så for seg hesten med alt seletøyet og salen eller kjerra. Og når det var tid for pause, gjaldt det å sele av, altså ta av seletøyet (G. H. Johannesen). Og det er nettopp det vi får gjøre når vi "bor i Guds hus", som det stod. For det er jo å leve sammen med Jesus!

For Han sier: "Kom til Meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder," (Matt. 11,28). Kom og sel av! Hos Ham og sammen med Ham kan vi få en pause og få tid til å grunne og tenke på det som rører seg i oss. Etterpå kan vi få gå videre i åk med Jesus, vi kan sele på sammen med Ham (v. 29-30). Alt dette gir oss grunn til å prise Gud! La oss nytte mulighetene vi har til å sele av hos Jesus, i visshet om at det vil føre til ny fryd, som Bibelen sier (Sal. 51,9-14).

Ja, er det dét du trenger i dag, å sele av hos Jesus? Legge av alt dette som representerer plikter og arbeid og byrder, i livet og i hverdagen. Få legge det av hos Jesus, få denne pausen, tid til å tenke, tid til å koble på Ham og det Han gjør og det Han vil si, ikke minst. Og så gå videre sammen med Ham. Sel av!

Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.

"Etter dette hørte jeg en kraftig røst av en stor skare i Himmelen, som sa: 'Halleluja! Frelsen og æren og prisen og makten tilhører Herren, vår Gud!'" (Åp. 19,1)

Å, det er et fantastisk og stort jubel-kor som en gang skal være der framme! Og det er et deilig vers å begynne et kapittel med. For videre i kapittelet er det ganske dystert, og bildebruken er sterk. Det fortelles at kampen som skjøgen har ført mot den utvalgte, altså bruden, er endelig over, og at Gud har hevnet det. Det er en sann og rettferdig dom, står det. Andre fiender blir også straffet og uskadeliggjort (v. 2; 19-21). Og fuglene innbys til det som kalles "Den store Guds måltid", som da blir en sterk motsetning til det store gjestebudet, som er, kongesønnens og Lammets bryllup som alle troende inviteres til, og som Bibelen forteller om flere plasser (Matt. 22,1-10; Luk.14, 15-23; Åp. 19,7).

Og nettopp Lammets bryllup er det klart for nå. Det fortelles at Herren hersker som Konge. Bruden som har utholdt så mye og lengtet etter denne dagen, blir gitt bryllupsklær i fint lin. Brudgommen kommer med Himmelens hærskarer som også er kledd i hvitt, alle ridende på hvite hester. Det er klart for bryllup! Og det er sannelig en dag å lengte etter for oss (1. Tess. 4,16-18)! Halleluja!

Å, ja, tenk når den dagen kommer! Når vi er i mål, når vi som Bruden skal stå fram, pyntet og gjort klar for brudgommen vår, Jesus, og festen kan ta til! Enhver som har vært i et bryllup har sett den forventningen og den gleden som brudeparet har. Det her kommer til å overgå alt vi har drømt om!

Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.

"Et nytt bud gir Jeg dere: Dere skal elske hverandre. Slik Jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre." (Joh. 13,34)

"Går det an å påby kjærlighet?" spurte en taler. Det gjør jo ikke det. Det er som da ungene var små, og jeg sa: "Nå må dere være snille med hverandre!" De slutta å krangle, ja, men de var jo ikke noe mer venner for det. Jeg kunne påby at handlingene endret seg, men ikke at hjertet endret seg. Samtidig er det nettopp det Jesus gjør: Han påbyr oss som tror på Ham å elske hverandre! Fordi det vil hjelpe verden å tro på Gud, å forstå hvorfor Jesus kom til jord, og til å gjenkjenne Hans disipler, sier Bibelen (v. 35; 17,21-23).

Løsningen ligger i det som jeg har nevnt mange ganger før: vi må la oss elske av Jesus først! Han ber oss se til Ham først for eksempel. Han sier det jo: "Slik som Jeg har elsket dere". Da blir jo spørsmålet: hvordan har Han elsket meg? Og deg? Ja, Han døde på korset for meg, ga både livet og døden for meg. Men sånn i nåtid, i hverdagen? Kanskje trenger vi først og fremst å stoppe opp og tenke etter hvordan vi kjenner oss elsket av Jesus i dag. For Han sa: "Slik som Jeg har elsket dere"!

Og da er mitt spørsmål til deg i dag: Hvordan har Jesus elsket deg? Det er det bare du som kan svare på. Og kanskje må du tenke litt etter, kanskje popper det opp automatisk med én gang, kanskje er du ikke helt sikker en gang på at Han elsker deg? Men Han gjør det! Og ved å se det i eget liv og ved å hente dette fram, så er det dét vi kan vitne om. Og så er det dét som skal hjelpe oss til å elske hverandre, til å ta det valget om å elske hverandre.

Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.

"For Han sier: ‘I den rette tid bønnhørte Jeg deg, og på frelsens dag hjalp Jeg deg.’ Se, nå er den velbehagelige tid. Se, nå er frelsens dag." (2. Kor. 6,2)

Paulus snakker om å ta imot frelsen når vi kjenner kallet, ikke utsette det, for da kan det være for sent. Ingen av oss vet nøyaktig når vi skal dø. Men verset minner meg om noe annet viktig også: ordet "nå". Det er et viktig perspektiv å ha med i hverdagen.

Det handler ikke kun om å leve i nuet, eller være ansvarsløs og ikke tenke konsekvenser. Det handler om å være til stede. Til stede i eget liv, der jeg er nå, ikke der jeg skulle ønske jeg var. Det handler om å være oppmerksom på andre, til hjelp og oppmuntring for dem. Det er godt å være sammen med folk som er til stede mentalt, ikke bare fysisk.

Å fokusere på dagen i dag hjelper oss også i forhold til ting som er vanskelige. Det reduserer stress. "Hver dag har nok med sin egen plage", sa Jesus. Da blir det jo enda tyngre hvis jeg prøver å bære morgendagens plage i tillegg. For den vil Jesus hjelpe meg med i morgen (Matt. 6,34; 11,29-30). I dag er i dag, og nå er nå.

Ja, er du der at du trenger den påminnelsen, eller å lære den øvelsen? Om at i dag er i dag, i morgen skal jeg takle i morgen, nå er nå. Det hjelper oss til å være til stede her og nå, å være til stede i oppgavene vi står i, være til stede med de menneskene vi har rundt oss akkurat nå. Og så kan vi gå videre etterpå til neste. Se nå er den velbehagelige tid!

Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.

"Hun svarte: ‘Ja, Herre, jeg tror at Du er Kristus, Guds Sønn, Han som kommer til verden.’" (Joh. 11,27)

Det var Marta som sa det til Jesus, og jeg slås av den sterke og tydelige bekjennelse hennes. Hun og søsteren Maria var ulike. Jeg kjenner meg mest igjen i Maria som var den som satte seg ved Jesu føtter, men Marta hadde noen kvaliteter som jeg oppriktig beundrer. Jeg ser på henne som et rivjern og ei skikkelig storesøster. Effektiv og ansvarsfull så hun oppgavene og gikk i gang. Hun lot seg ikke rive med av følelsene, slik som Maria gjorde. God til å lage mat, var hun også.

Da broren deres døde fordi Jesus ikke kom og hjalp slik de hadde bedt om, hadde Marta samme anklage som Maria. "Hvis Du bare hadde vært her". Men mens Maria ble sittende tynget av følelsene, gikk Marta Jesus i møte med en ny bekjennelse: "Men også nå vet jeg at alt det Du ber Gud om, vil Gud gi Deg."

Ok, så kunne Marta stresse med pliktene, bli gretten og glemme det viktigste noen ganger. Men hun var solid og stødig som et fjell (Luk.10,38-42; Joh.11,1-27). Marta og Maria utfylte og trengte hverandre. La oss også verdsette forskjellene og lære av hverandre!

Er du mest en Marta, eller er du mest en Maria? Klarer vi å se de gode egenskapene til den enkelte og verdsette det? Måtte Gud hjelpe oss til å løfte fram dette fokuset, så vi kan heie på hverandre, og lære av hverandre og dra nytte av hverandre, enten vi er en Marta eller vi er en Maria.

Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.

"Enda en liten stund og verden skal ikke se Meg lenger, men dere skal se Meg. For Jeg lever, og dere skal leve." (Joh. 14,19)

Ja, Jesus døde, men ble levende igjen og stod opp fra grava. Siden da har utallige mennesker fått et møte med den levende Jesus. Men for verden er Han skjult, og har vært det siden Han ble begravet. Da er det ikke til å undres over at de som ikke tror, ikke forstår at troen er noe annet enn læresetninger eller en overbevisning, og ikke forstår at det handler om en relasjon. Med en levende person. De ser jo ikke Jesus, verken med sine fysiske eller indre øyne. Fordi de ikke ser Ham, forstår de heller ikke hvordan man kan ha kommunikasjon med Ham, eller kjenne seg virkelig elsket av Ham.

Men Helligånden kan åpne hjertets og forstandens øyne i oss for Jesus og alt Han er og har. Sånn at vi ikke bare ser det synlige, men også det usynlige, som Bibelen sier (Joh. 14,17; 2. Kor. 4,18; Ef. 1,17-20). Måtte Gud fortsette å åpne manges øyne, så de kan få se Jesus og erfare denne livgivende relasjonen med Ham. Han var død, men nå lever Han (Åp. 1,18)!

Og hvis du har fått øynene dine åpnet for dette, så er det verdt å takke for og prise Gud for i dag. Og hvis du er der at du egentlig ikke ser Jesus, så kan du be Gud om å åpne øynene på deg, så du ser Han i Bibelen, så du ser Han i ditt eget liv. Og så kan vi alle be det som jeg sa i stad, be om at Gud fortsetter å åpne menneskers øyne. For Jesus lever, og vi som ser Ham, vi skal også leve!

Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.

"Salige er de som sørger, for de skal bli trøstet." (Matt. 5,4)

Jeg har sagt det før og sier det igjen: Bibelen sier ikke at de er salige fordi de sørger, men fordi de skal trøstes! Det er jo fint at det finnes trøst. Guds trøst er ekstra god. Det greske ordet for trøst betyr å bli kalt ved siden av. Å trøstes er altså å kalles inn i Guds nærhet, og det er jo fint. Vi vet at der er det salig å være. Men hva når sårene er så gamle, at bare kroppen husker og ikke jeg? Hva når såret er så inngrodd? Kan trøsten oppveie den dype smerten? Jeg kan bare svare for meg selv: JA! Den kan det! Og jeg vet at jeg er ikke alene om å oppleve det slik.

Det umulige er mulig for Gud! Han husker, og kroppen vår husker. Og Gud kan kaste lys over gamle hendelser. Det fjerner ikke det som skjedde. Men Han kan vise oss at Jesus var der sammen med oss og Hans reaksjoner på det vonde som hendte oss. Det sprenger alle begrensninger vi måtte ha. Og så utvider det historien, så man faktisk kan sitte igjen med en opplevelse av en historie om dyrebare skatter og takknemlighet, ikke bare sorg eller smerte. Gud kan skape verdier som langt overgår den smerten vi opplevde! 

Og hvis du er den som sørger i dag; ta til deg disse ordene. Du skal bli trøstet! Kom til Han som har all trøst, så Han kan få trøste deg. Og når Han trøster oss, så gjør Han det også for at vi skal kunne trøste andre i den sorgen de opplever, med den trøsten vi har fått. Så enkelt, så vakkert, og så smertefullt.

Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.

"Dette sa Han for å gi til kjenne hva slags død Peter skulle ære Gud med. Da Han hadde sagt dette, sa Han til ham: "Følg Meg!’" (Joh. 21,19)

Den døden som Jesus forutsa og som Peter senere erfarte, var martyrdøden. Jeg har tenkt at det må ha vært skremmende for Peter å høre. Men som noen påpekte: det var kanskje tvert om en stor oppmuntring! Tenk, at han som svikta så totalt da det virkelig gjaldt, han fikk nå løfte om at han skulle være trofast like inn i døden! Han skulle uansett ikke gå alene. "Følg Meg", sa Jesus. Han ville gå foran.

Hebreer-brevet ber oss legge merke til hvordan våre åndelige ledere og veiledere lever og tror, men også hvordan de avslutter livet her på jord (13,7). Det gjelder å fullføre løpet. Jeg husker gymlæreren min maste mye om det når vi sprang 60 meter eller andre løp: Du er ikke ferdig før du er over mållinja! Kanskje kan det være en spesiell oppmuntring til deg som vet at du nærmer deg livets mållinje. Du har fortsatt en mulighet til å ære Gud, ved å følge Jesus trofast hver dag helt inn i døden. Jesus går like foran deg!

Og så syns jeg jo det er litt fint, det der da, at vi kan til og med ære Gud med måten vi dør på. Tenk det! La oss uansett ha blikket festet på Jesus, så vi ikke går trette, men vi fortsetter dette livsløpet vårt, trosløpet, som er lagt opp. Og så fullfører vi det helt, helt til vi er over mållinja, til vi er i havn og Jesus sier: "Velkommen hjem!"

Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.

"Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som ikke går inn til saueflokken gjennom porten, men klatrer over et annet sted, han er en tyv og en røver." (Joh.10,10)

Ja, da hjelper det i alle fall ikke på hvis muren er ødelagt eller revet ned noen steder. I Jesaja så er et kall til å gjenreise grunnmurer og mure revnene igjen (58,12). Da trengs det inspeksjon. På hvilke områder slurver vi, så synd eller motløshet lettere får slippe til? Hvordan er det med selvrespekten min? Får andre mennesker tråkke på meg som de vil, eller utnytte min svakhet eller mitt vennskap?

Det er forskjell på oss mennesker. Jeg husker for mange år siden snakka jeg med ei ung jente som fortalte meg om hvordan hennes murer var blitt så sterke og tydelige, at hun strevde med å slippe andre inn på seg. Da gikk det opp for meg, at jeg var motsatt. Jeg følte at muren lå flat hos meg. Jeg var på mange måter en pleaser. Det er slitsomt og ødeleggende. Det er sunt med tydelige grenser. Men det er også viktig med en dør! Ei dør kan vi velge å åpne, og vi kan velge å lukke. Og det aller beste og viktigste er å slippe Jesus inn!

Ja, hvem kjenner du deg mest igjen i? Er du en person med sterke, tydelige grenser for deg selv, men som gjør at du strever med å slippe andre innpå deg? Eller er du en som ikke har de her grensene, og som opplever gang på gang at folk valser inn og tråkker på deg? Vi kan søke hjelp, og vi kan lære å sette sunne grenser, og lære oss denne døra. Lære oss hvem vi vil åpne for i livet vårt, og hvem det er lurt å stenge for. La oss i det minste slippe Jesus inn, for Han kan hjelpe oss med alt.

Skrevet og lest av Eli Fuglestad for Norea Håpets Kvinner.