Det har vært to harde netter med rufseri på havet. Mannskapet har lurt på om det er mulig å hoppe av, men har innsett at det blir ikke noe helikopter som redder de med det første. 
Det har skjedd mye de siste to døgnene på godt og vondt, men akkurat idag har vi det veldig fint. Spesielt nå som Spinnakeren endelig er kommet opp.

Enda et lavtrykk har herjet i Atlanterhavet. På seilerbloggene rundtom kan vi lese om uhell ombord og hos Sola er det ingen unntak. 

Crewet kråner seg til og har fått mat i magen, det blir gjort skumle observasjoner i havet, men solen skinner og båten flyter. Det er under 900 nautiske mil igjen til kysten av Irland. 

Vi er igang igjen! 
Nå på den siste runden av Atlanterhavskryssingen. Denne gangen setter vi ut på 1200 nm fra Azorene til Irland, sammen med nye Crew-medlemmer; Monica og Henriette. Været har sett horribelt ut lenge, men vi bestemte oss for å kaste oss med på stormen Oscar sin karusell. Et døgn har gått, og vi kan vel ikke si det har gått helt strykefritt. 

Omsider nådde vi Azorene! En samling av majestetiske øylandskap midt ute i Nordatlanteren. i Horta venter mannskapet spendt på at vi skal trå på trygg grunn igjen. Nå skal vi fikse seilasenes skader, ta noen øl på seilerbaren Peters Cafe Sport samt klargjøre oss for siste del av atlanterhavskryssingen. 

Podkasten uteble i går, på grunn av flere hendelser ombord. 
Sola ligger på halv åtte mot Azorene,
og vi har forhåpentligvis under et døgn igjen før vi er fremme i Horta.

Man gjør det man kan for at alt skal gå fint her ombord, 
men hva gjør man dersom uhellet likevel skulle være ute?
Vi snakker litt om hva som skjer dersom man får en MOB, 
Mann Over Bord.
Så prater vi om litt hyggeligere ting også da.. som fisking.

Golfstrømmen har tatt slutt, motorduren har stått på i over ett døgn.
Vi har blitt besatt av vinden, men den kommer jo aldri. 
Det skjer lite ombord, men en hendelse i natt fikk nakkehårene til å reise seg.

Sola entrer sitt 13 døgn og er i ferd med å ta rekord i antall døgn på havet. 
Vi har ikke sett båter på flere døgn, og nå har havet lagt seg som et speil så langt vi ser. 
Det dukker opp historier fra andre båter om ting som går gale og vi er lykkelige ting foreløpig har gått så bra det har. 

Vi seiler og seiler, men kommer jo aldri frem.
Hvem skulle tro det var så stort dette havet?
Vi svarer litt mer spørsmål, og skryter av hvor flinke vi er å komprimere søppel.
Christoffer sender en varm hilsen til de der hjemme.