”I put scholarly projects and so-called creative projects side-by-side in my workspace and I cross back and forth between them or move sentences back and forth between them, and so cause them to permeate one another.”

Slik beskriver den kanadiske forfatteren Anne Carson forholdet mellom akademisk og ikke-akademisk arbeid – som uadskillelig og kontinuerlig gjennomtrengt av hverandre. Carsons første utgivelse, Eros the Bittersweet (1986), var en omarbeiding av doktorgradsavhandlingen, og gjennom forfatterskapet har det filologiske og litterære arbeidet med tekster gått over i hverandre, også i oversettelse.

Det å skrive blir hos Carson dermed aldri noe som skjer i et vakuum, men heller noe som foregår i et befolket landskap med litteraturhistorien til selskap. Men når går oversettelse og forskning over i poesi – når blir forskning til poetisk utforskning, og oversettelse til gjendikting?

For å utforske Carsons forfatterskap i lys av sammenhenger og krysningspunkter mellom forskning, oversettelse og poetisk virksomhet, kom forfatter Tone Hødnebø, gjendikter av flere av Carsons verker til norsk og aktuell med Korte foredrag, og Emma Helene Heggedal, førsteamanuensis ved Høgskulen i Volda og Carson-forsker til Litteratur på Blå. Samtalen ble ledet av redaksjonsmedlem Cheyenne Madelaine Gretemeier.

Tone Hødnebø (f.1962) er poet og gjendikter. Hun har utgitt seks diktsamlinger, og har tidligere gjendiktet Anne Carsons Glass, ironi og Gud, Rød Selvbiografi og er aktuell med Korte foredrag.

Emma Helene Heggdal (f. 1992) er førsteamanuensis i nordisk litteratur ved Høgskulen i Volda. Hun skrev avhandlingen sin om venting og poetisk tid i Anne Carsons langdikt, som i 2024 ble tildelt H. M. Kongens gullmedalje for fremragende forskning. Hennes siste artikkel er en sammenligning av Anne Carsons og Tone Hødnebøs poetikker.