Saken gjaldt oppsigelse av en fastlege fordi legen av samvittighetsgrunner ikke ønsket å sette inn spiral som prevensjonsmiddel.

Høyesterett fant at det var inngått en bindende muntlig avtale i 2011 mellom legen og kommunen som omfattet en aksept av hennes samvittighetsforbehold, og at den ikke stred mot gjeldende lovgivning eller forskrifter på ansettelsestidspunktet.

Siden oppsigelsen i 2015 bygget på at forbeholdet var i strid med de plikter som fulgte av hennes fastlegeavtale, var begrunnelsen ikke saklig, og oppsigelsen ble kjent ugyldig. 

Høyesterett tilføyet dessuten noen generelle uttalelser om hva som må tillegges vekt ved vurderingen av Den europeiske menneskerettskonvensjon når en fastlege av samvittighetsgrunner reserverer seg mot innsetting av spiral. 

Kommunen ble ilagt objektivt ansvar. Oppsigelsen skjedde i et kontraktsforhold hvor partene har risikoen for egen rettsvillfarelse, legen hadde mistet sin fastlegestilling, og ordlyden i oppsigelsen hadde et pønalt preg.