A ble ansatt som engasjementssjef ved Averøyavdelingen av B ASA, og forpliktet seg ved inngåelsen av arbeidsavtalen til å bosette seg i X kommune. Han tiltrådte stillingen i begynnelsen av januar 1998. I august september samme år sa banken ham opp, begrunnet med at han ennå ikke hadde oppfylt bostedsvilkåret. A reiste sak med krav om erstatning for usaklig oppsigelse. Han fikk medhold både i herredsretten og lagmannsretten, i begge instanser under dissens.

Høyesterett kom til at As innsigelser mot oppsigelsen ikke kunne føre frem, slik at oppsigelsen måtte anses saklig begrunnet. As første innsigelse var at bostedsvilkåret måtte settes til side etter avtaleloven paragraf 36. B ASA hadde begrunnet vilkåret med behovet for lokalkunnskap om næringslivet i X og for kontakter i nærmiljøet. Høyesterett uttalte at det skal atskillig til for at retten kan sette til side som urimelig en vurdering av denne art fra en privat arbeidsgiver, når vilkåret som her var klart presisert før arbeidsavtalen ble inngått. 

Det var heller ikke senere inntrådt forhold som ga grunnlag for å sette vilkåret til side etter paragraf 36. A anførte også at oppsigelsen måtte anses som usaklig fordi kravet i arbeidsmiljøloven paragraf 57 nummer 1 annet ledd om drøftinger opprinnelig ikke var oppfylt. 

Høyesterett mente at dette ikke kunne føre til at oppsigelsen her ble satt til side. Høyesterett la vekt på for det første at A hadde fått atskillige forvarsler om bankens innstilling, og for det andre at korrekt drøftingsmøte ble holdt etter relativt kort tid, og at det var vanskelig å se at en korrekt fremgangsmåte noen uker tidligere ville ført til annet resultat enn avvikling av arbeidsforholdet. 

Endelig mente Høyesterett at oppsigelsen ikke kunne settes til side som en for hard reaksjon; noen mellomløsning syntes det ikke å være mulighet for, og oppsigelsesgrunnlaget var ikke i seg selv infamerende.