Saken gjaldt gyldigheten av oppsigelse av arbeidstaker i sykemeldingsperiode.

A var ansatt i Hurtigruten ASA som skipsfører. I 2007 ble han under arbeid skadet i ankelen. Han var deretter tidvis sykemeldt. Den 20. februar 2009 ble A sykemeldt for én måned på grunn av ankelplagene. Legen mente at A ikke ville klare å arbeide om bord, og han skrev derfor ut en udyktighetserklæring, som innebar at A ikke lenger hadde nødvendig helseattest for å kunne tjenestegjøre om bord på skip.

Den 11. mars 2009 ble A sagt opp fra stillingen som skipsfører. Oppsigelsen var begrunnet i at A ikke lenger kunne tjenestegjøre om bord på rederiets skip, og at rederiet ikke hadde annet arbeid å tilby ham på land.

Hovedspørsmålet i saken var om oppsigelsen var i strid med det særskilte stillingsvern som tilkommer sjømenn etter sjømannsloven § 14. Det følger av sjømannsloven § 14 nr. 1 første punktum at ”[s]jømann som er arbeidsufør på grunn av sykdom eller skade kan ikke av den grunn sies opp i de første seks måneder etter at arbeidsuførheten inntrådte”. For A’ vedkommende var verneperioden 12 måneder, jf. andre punktum.

Høyesterett kom til at oppsigelsen i dette tilfellet fant sted i verneperioden. Selv om årsaken til sykemeldingen var skaden A ble påført i 2007, og A før 2009 tidvis hadde vært sykemeldt på grunn av skaden, måtte ny verneperiode anses påbegynt ved sykemeldingen 20. februar 2009.

Spørsmålet var så om det var sykemeldingen – arbeidsuførheten – som var årsak til oppsigelsen. Høyesterett besvarte dette bekreftende. Rett nok var det udyktighetserklæringen – tapet av helseattest – som begrunnet oppsigelsen. Men i og med at det var de samme ankelplagene som forårsaket tapet av helseattesten og som var årsak til sykemeldingen (arbeidsuførheten), talte så vel lovens ordlyd, forarbeidene og reelle hensyn for at A var underlagt det særskilte stillingsvernet som sjømannsloven § 14 oppstiller.

Høyesterett kom etter dette – i motsetning til tingretten og lagmannsretten – til at oppsigelsen måtte kjennes ugyldig. A ble tilkjent 300 000 kroner i erstatning, der 228 000 kroner var erstatning for tapt inntekt og det resterende var oppreisningserstatning.