Høyesterett kom til at arbeidsmiljøloven § 14-15 andre ledd forbød en arbeidsgiver å trekke en arbeidstaker i lønn for å dekke inn tidligere for mye utbetalt diettgodtgjørelse. Høyesterett kom videre til at arbeidsgiverens tilbakebetalingskrav uansett var bortfalt.

I arbeidsavtalen var inntatt en klausul om at dersom arbeidsgiveren gjorde feil ved utlønningen, kunne nødvendig korrigering skje i senere lønnsutbetalinger. Arbeidsgiveren påberopte seg derfor unntaket i § 14-15 andre ledd bokstav c, som gir rett til lønnstrekk når det på forhånd er fastsatt ved skriftlig avtale.

Høyesterett kom til at lovbestemmelsen må tolkes slik at den avtalen lønnstrekket bygger på, må konkretisere det aktuelle lønnstrekket. Når arbeidsavtalen var inngått lenge før feilutbetalingene skjedde, var vilkåret ikke oppfylt.

Høyesterett kom videre til at avtaleklausulen ikke regulerte arbeidsgiverens tilbakebetalingskrav. Kravet på tilbakebetaling måtte derfor avgjøres etter den ulovfestede regelen om oppgjørskorreksjon, såkalt condictio indebiti. I dette tilfellet var arbeidsgiveren klar over at han utbetalte uriktig diettgodtgjørelse. Feilutbetalingene skyltes at det tok tid å oppdatere selskapets datasystem etter regelendringer. Når arbeidstakeren hadde mottatt godtgjørelsen i god tro og arbeidsgiveren ikke hadde varslet eller tatt forbehold om at utbetalingene var uriktige, var tilbakebetalingskravet gått tapt.

Én dommer dissenterte og stemte for at arbeidsgiveren måtte vinne frem. Han kom til at lovbestemmelsen tillater lønnstrekk når det er inngått slik forhåndsavtale som i saken her. I tillegg kom dommeren til at avtaleklausulen ga arbeidsgiveren krav på tilbakebetaling. Reglen om condictio indebiti fikk derfor ikke anvendelse.