Saken gjelder tre reiser som en polititjenestemann foretok til og fra et annet arbeidssted enn sitt vanlige og utenom alminnelig arbeidstid. Reisene foregikk i tjenestebil. Tjenestemannen meldte seg for Operasjonssentralen ved avreise og han hadde med seg våpen.

Med støtte i en rådgivende uttalelse om forståelsen av arbeidstidsdirektivet fra EFTA-domstolen, fant Høyesterett enstemmig at tjenestemannen hadde stått til arbeidsgivers disposisjon under reisene, og at all reisetiden da måtte anses som arbeidstid etter de bestemmelsene i arbeidsmiljøloven kapittel 10 som implementerer arbeidstidsdirektivet.

Disse såkalte vernebestemmelsene, som har til formål å sikre arbeidstakerne blant annet tilstrekkelig daglig og ukentlig hvile, regulerer ikke spørsmålet om hvordan reisetiden skal godtgjøres.

Godtgjørelsesspørsmålet reguleres av tariffavtalen Arbeidstidsbestemmelser for politi- og lensmannsetaten (ATB 2013). Tjenestemannen hadde fått overtidsgodtgjørelse for de delene av reisene der han utførte aktive politioppgaver i form av trening, rekognosering og planlegging av forestående oppdrag. Spørsmålet var om han i medhold av tariffavtalen hadde krav på overtidsgodtgjørelse også for den øvrige reisetiden.

Et flertall på fire dommere mente reisetiden for to av reisene måtte godtgjøres etter hovedregelen om kompensasjon for reiser innenlands. Den tredje reisen skjedde i tilknytning til at tjenestemannen på sin fritid var blitt beordret til overtidstjeneste, og han hadde da krav på overtidsgodtgjørelse etter en særregel i bestemmelsen om overtidsarbeid. 

Én dommer mente at alle reisene ga rett til overtidsgodtgjørelse.

Dommen har betydning for tolkningen arbeidsmiljøloven kapittel 10, og for rekkevidden av den tariffrettslige retten til overtidsgodtgjørelse under reise.