Høyesterett kom til at et selskap ikke var forpliktet til å tilby sju ansatte en såkalt tidligpensjon som sluttavtale i forbindelse med nedbemanning.

De sju ansatte var tidligere ansatt i Shell. Der var det langvarig praksis som gikk ut på at ansatte over 57 år fikk tilbud om såkalt tidligpensjon ved frivillig avgang i forbindelse med nedbemanning. Den delen av selskapet der de sju arbeidet, ble skilt ut til et eget selskap og seinere solgt. Spørsmålet var om det i den forbindelse ble gitt et bindende løfte om at praksis med å tilby tidligpensjon skulle fortsette i en overgangsperiode på to år.

Høyesterett uttalte at det ved profesjonelle prosesser som dette og ved ensidig fastsatte pensjonsytelser av stor økonomisk verdi, generelt er en viss presumsjon for at arbeidsgiver ikke har gitt avkall på retten til å endre ordningene. Det som fulgte av tidsnær dokumentasjon i saken ga ikke tilstrekkelig holdepunkter for at det var gitt et bindende løfte fra arbeidsgivers side.

Saken gir veiledning for vurderingen av om arbeidsgiver har bundet sin styringsrett og gitt bindende løfte til de ansatte om ikke å endre goder som selskapet tidligere har tilbudt.