Saken gjaldt arbeidsgivers styringsrett og tolking av arbeidsavtale. Spørsmålet var om den rett arbeidsgiveren i henhold til styringsretten har til å bestemme plasseringen av den daglige arbeidstid, var blitt begrenset ved bestemmelser i individuelle arbeidsavtaler.

A og B ble i juni 2002 ansatt som sykepleiere i X kommunes hjemmesykepleie. Etter ansettelsesavtalene skulle de arbeide i 80 % stilling med turnus henholdsvis andre/tredje hver helg i Xhus bydel ”p.t. v/Y, seinvakt”/”p.t. v/Z, seinvakt”. I 2006 ble de etter forutgående forhandlinger som ikke ledet til enighet, pålagt å gå både dag- og kveldsvakter. Det sentrale spørsmål var om kommunen i kraft av arbeidsgivers styringsrett kunne pålegge dem dette. Arbeidstakerne fikk under dissens (2 mot 1) medhold i tingretten, men tapte under dissens (3 mot 2) i lagmannsretten.

Høyesterett kom enstemmig til at ”p.t” i ansettelsesavtalene bare refererte seg til arbeidsstedet, og ikke til ”seinvakt”. Samtidig ble det imidlertid fremholdt at arbeidsgivers styringsrett ikke er begrenset av enhver avtalebestemmelse om arbeidstid. Dersom ikke arbeidsgiveren særskilt har gitt avkall på styringsretten, må arbeidsgiveren i kraft av styringsretten innenfor de rammer som følger av lovgivning og tariffavtaler, kunne endre avtalebestemmelser som ikke særpreger, definerer eller fremstår som vesentlige for arbeidsforholdet. En endring av arbeidsforholdet fra kveldsvakt til både å omfatte dag- og kveldsvakter var etter Høyesteretts oppfatning en så vesentlig endring av arbeidsforholdet at den falt utenfor arbeidsgivers styringsrett og bare kunne gjennomføres ved endringsoppsigelse.

A og B ble i medhold av arbeidsmiljøloven § 15-12 andre ledd tilkjent henholdsvis kr 33 000 og 20 000 i erstatning.