Fra 1930-tallet hadde praksis ved Theatercafeen vært at tips som servitørene mottok, tilfalt den enkelte servitøren. Med bakgrunn i arbeidsmiljøproblemer, spesielt konflikter mellom servitørene og kokkene, tok ledelsen opp spørsmålet om deling av tipsene mellom disse gruppene. Etter forgjeves drøftinger påla ledelsen i 2005 slik deling. Fellesforbundet og 40 servitører reiste sak med påstand om at pålegget ikke forpliktet servitørene. Tingretten frifant restauranten, og saksøkernes anke til lagmannsretten førte ikke frem.

Også Høyesterett mente at restaurantens ledelse hadde adgang til å pålegge servitørene å dele tipsene med andre grupper.

De skriftlige arbeidsavtalene inneholdt ikke bestemmelser om retten til tips, og opplysninger som var gitt om tipsordningen, kunne bare oppfattes som orientering om praksis, ikke som noe løfte om ikke å endre den. Ut fra den langvarige praksisen ved restauranten var det ikke unaturlig at servitørene hadde forventninger om at ordningen ville bestå. Men flere momenter talte mot at forventningene kunne anses beskyttet som avtalevilkår. Det gjaldt her ikke en ytelse fra arbeidsgiveren, men gaver fra gjestene. Og utviklingen i restaurantbransjen måtte veie tungt. I dag praktiserer de aller fleste restauranter deling av tipsene mellom grupper av ansatte, og undersøkelser viser at folk flest nå ser tipsdeling som det naturlige. Etter dette kunne andre momenter ikke underbygge at den langvarige praksisen ved Theatercafeen hadde skapt en forpliktelse for arbeidsgiveren. Rett til å beholde tipsene udelt var ikke en del av arbeidsavtalene, og det var heller ikke andre grunner til at ledelsen ved restauranten ikke hadde rettslig adgang til å pålegge tipsdeling.