Etter årelange samarbeidsproblemer ved en skole i X, besluttet X kommune å omplassere tre av de ansatte i ledelsen til stillinger ved andre skoler i kommunen. Den ene av de tre, undervisningsinspektøren, mente at hun selv var uten skyld i samarbeidsproblemene og ikke kunne omplasseres. Saken reiste spørsmål om kommunen i kraft av sin styringsrett som arbeidsgiver kunne bestemme at hun skulle omplasseres til en ny skole og en ny inspektørstilling med et noe annet stillingsinnhold.

Høyesterett kom etter en tolkning av arbeidsavtalen til at kommunen i utgangspunktet kunne beordre henne til en undervisningsinspektørstilling ved en annen skole i X. Omplasseringen førte til noen endringer i stillingsinnhold, blant annet undervisningsplikt, og til at hun fikk lengre reisevei. Høyesterett fant at dette ikke var større endringer enn at det lå innenfor rammen av styringsretten.

Undervisningsinspektøren anførte at kommunen ikke kunne omplassere henne når hun ikke var årsaken til samarbeidsproblemene. Høyesterett uttalte at det ved langvarige og kompliserte konflikter ofte kan være vanskelig å finne ”den objektive sannhet” om årsakene, og at en kartlegging av årsakene vil kunne forsterke og forlenge konflikten. Kommunen hadde forsøkt ulike tiltak for å løse konflikten uten å nå fram. Det var da ikke i strid med allmenne saklighetskrav at kommunen til slutt valgte å omplassere alle de tre i ledelsen ved skolen som var involvert i konflikten.

Høyesterett fant videre at undervisningsinspektøren hadde rettslig interesse i å få prøvd påstanden om at hun var utsatt for en usaklig oppsigelse, selv om hun bare hadde saksøkt kommunen og ikke den som nå hadde stillingen.