Saken gjaldt spørsmålet om et tilfelle av brudd på rutiner for vaktbytte, kunne danne saklig grunn for oppsigelse etter arbeidsmiljøloven § 15-7. En kabinansatt i et mindre flyselskap ble sagt opp fordi hun i strid med reglene ikke hadde meldt fra til arbeidsgiveren og fått godkjent et bytte av stand-by vakt med en kollega. Bakgrunnen for byttet var at hun etter at vakten var påbegynt, fikk en henvendelse fra en biarbeidsgiver som trengte hjelp.

Høyesterett uttalte at brudd på stand-by plikter etter en konkret vurdering kan gi grunnlag for oppsigelse, men kom i den foreliggende saken enstemmig til at den manglende klareringen av vaktbyttet ikke ga saklig grunn til en slik reaksjon. Den stand-by pliktige hadde gjort avtale med en annen kabinansatt som kunne vikariere for henne dersom behovet oppstod. Vikaren arbeidet i halv stilling slik at forholdet til arbeidstidsbestemmelsene ikke ville volde noe problem i tilfelle utkalling. Høyesterett kunne i lys av hvordan arbeidstakeren hadde ordnet seg ikke se at det var oppstått en risiko for kanselleringer på grunn av mannskapsmangel og at bruddet med rutinene derfor ikke kunne begrunne oppsigelse som reaksjonsmiddel.

Selskapet hadde etter hendelsen ikke funnet grunn til å innskjerpe rutinene for vaktbytte. Hensynet til myndighetenes tillit til at selskapet førte effektiv kontroll med arbeids- og hviletidsbestemmelsene, kunne derfor heller ikke gi saklig grunn til oppsigelse, slik det var hevdet. Verken arbeidstakerens skiftende forklaringer etter at hendelsen ble oppdaget eller hennes manglende beklagelse eller selvkritikk, kunne føre til et tap av tillit som berettiget oppsigelse. Uttalelse om at eventuell mangel på tillit først og fremst måtte kunne knyttes til den fremtidige utførelsen av tjenestepliktene som kabinansatt.

Saken reiste også spørsmål knyttet til arbeidstakerens uttak av lønn og tjenestebillett til tross for vaktbyttet. Disse forholdene førte etter en konkret vurdering ikke til noen annen vurdering av hvorvidt oppsigelsen var saklig begrunnet.