Har jeg verdi er dagens tema. Men først av alt. Hvorfor gidde snakke om oss og verdi i det hele tatt? Jeg vil innledningsvis bare nevne to dystre fakta for å illustrere temaet rundt menneskers verdi. I konsentrasjonsleirene under 2. verdenskrig ble det samlet inn store mengder med proteser, gulltenner, hår, klær – og hud – fra gasskamrenes ofre for salg eller bruk i industrien. I 2002 døde 494 på grunn av selvmord i Norge. Mange suicidale føler seg verdiløse.
Verdi er på mange måter blitt et pompøst honnørord. Man skal bygge på verdier, ha verdidokument, være verdibevisst med mer i næringsliv og politikk. Og så snakker en om menneskets verdi. Men hva er det i så fall som gjør oss bråkete apekatter så verdifulle? Er vi egentlig verdifulle i det hele tatt? Hvorfor er vi i så fall det?
Ser vi på et vanlig ukeblad kan det se ut til at det er utseende som avgjør om vi er verdifulle eller ikke. Jennifer Lopez er så vakker og sexy, så da må jo hun være bedre eller mer verdt enn meg… Eller kanskje det er kjendisfaktoren som har noe å si? Ble ikke Kurt mer verdt når han ble idol i stedet for bare en anonym rørlegger?
Kongen da? Har det med makt å gjøre, slik at Bush teller mer enn en menig soldat? Slik kan det jo virke på nyhetene. Eller kanskje nasjonalitet: Dør to amerikanere eller nordmenn blir det hovedsak med stor bredde på dagsrevyen, mens de færreste kjenner til de millioner enkeltmenneskene som har dødd i krigen i Kongo.
Hvorfor får mennesker så forskjellig omtale om de har lik verdi? For å ta et mer direkte eksempel som angår de fleste av oss; status. Hvor mange kjenner vel ikke igjen følelsen av bedre selvtillit og velvære når de er i sentrum i vennekretsen – eller blir godtatt av dem som er ”lederne” eller de ”kule”? Er de kule mer verdt enn nerdene? Om ikke; hvorfor alt det peset da?
Mange vil vel forstå disse innledende spørsmål retorisk. Men jeg vil likevel dvele litt med det. Om vi ikke mener at det skal være slik at status, makt, posisjon og utseende teller i forhold til om vi er verdifulle, ja, da er det forbløffende hvor mye vi fokuserer på dette og strever etter å klatre høyere! Kanskje vi, selv om vi intellektuelt sett forstår at det er ”feil” og ikke ”politisk korrekt”, følelsesmessig føler oss mer verdifulle om vi «lykkes» mer på disse områdene? Min påstand er at uansett om vi skulle oppnå – eller være født med – suksess på et av disse områdene eller flere, så vil vi aldri bli helt tilfreds.
Er det hva vi gjør med livene våre som gir oss verdi da? Om jeg klatrer til toppen av Mount Everest, vil det da øke min verdi? Om jeg blir første til å lande på mars? Hva om jeg berger en liten baby fra brann eller stopper noen fra å mobbe den mongoloide gutten på skolen? Dette er jo veldig prisverdige gjerninger, og må da telle noe. Eller?
Er nytteverdien av noe, eller om det er godt eller vondt, det som avgjør vår verdi? For å sette det på spissen; er mor Teresa mer verdt enn Hitler? Mange vil umiddelbart si ja på dette, men er det så enkelt? Det er vel hevet over enhver tvil at hun gjorde mye mer. godt og nyttig for menneskeheten enn Hitler. Hun gjorde altså mer verdifulle handlinger enn ham. Men er hun mer verdifull?
Om vi sier ja, så vil vår verdi svinge ut fra hva vi gjør og hvilken fase vi er i. Et spedbarn eller en lam person vil da ha mye lavere verdi enn en aktiv, ”god samaritaner”. Vår verdi blir da ikke konstant, men målt ut fra hva vi ”leverer” til samfunnet. Den knytter seg til våre prestasjoner. I tillegg vil den variere ut fra hva samfunnet til en hver tid ønsker. Et diktatur vil kanskje fremelske helt andre egenskaper enn et åpent demokrati.
Det samme angående relativ verdi gjelder om vi vurderer ut fra intellekt. Noen vil hevde at det som gir oss annerledes verdi enn dyrene, er at vi er mye smartere – at vi ”kan tenke”.