Astronomi på norsk

I dagens astronomipodkast skal vi se nærmere på den store giganten i vårt eget solsystem. Vi ser også nærmere på noen av dens mest kjente måner.

Dagens podkastepisode er av det litt mer personlige slaget. Det er en liten vandring av noen av momentene til undertegnede for å tro – og ikke tro.

I ukens astronomipodkast skal vi snakke om Mars, den røde planeten.

Her kommer vår egen påskespesial med tittelen den ekte paskekrimmen!

Makt kan jo være så mangt. Filmer kan ofte være flinke til å vise at de mektige er de sterke som er flinkest til å skyte eller sloss (samtidig som de sprer rundt seg med kule replikker). Se på Arnold, Bruce, Sylvester, Clint og resten av tøffingene. Det er mannfolk det! Med «gønner’n» klar og musklene beredt til å flekses… Tøft.

Baksida til denne glamourvolden er jo mennesker som blir slått helseløse av gjenger. Eller mor som får nok et blått øye av far. Så kan en jo spørre seg om det virkelig er makt når vi er så handlingslamma at vi ikke klarer oss ut av konflikter uten å slå? Vel, det er jo unektelig en form for makt. Men er det ikke samtidig nokså hjelpeløst og patetisk? Blir ikke dette egentlig mest en form for ytre makt, mer enn en personlig, indre autoritet? Det er en hul makt som kan påvirke med tvang og press, men ikke som heier frem og skaper liv.

La oss dvele litt med den ytre makten først. Med dette tenkes her en manipulering utenfor oss selv som egentlig fratar oss indre styrke og reduserer oss. Seksualitetens makt har vi vel hørt om – og kanskje også erfart på en eller annen måte – de fleste av oss? Deodoranten Axe skal gjøre menn magnetisk tiltrekkende, og eyelinere gi oss uimotståelige øyne. Popjenter blåser opp puppene for å få solgt plater, og ved en ny platelansering til en gammel musikalsk traver, reklameres det med at vi skal få se henne mer sexy enn noen gang før… Men hvem er det som har makta der, er det Janet Jackson og Britney eller kyniske bakmenn? Eller selve den seksualiserte kultur vi er med å framelske?

Slik kan vi spørre om mange ting: Har vi makt når vi er moteslaver og mobber den som skiller seg ut? Er det makt å dilte etter? Siden vi er så redde for hverandre. Siden vi blir bombardert med propaganda i forhold til politikk, produkter, meninger. Siden vi alle jo blir formet av verden rundt oss – har vi noen makt over våre liv? Har vi makt over våre omgivelser?

Det har vel mye med hva vi selv svarer. Med andre ord blir vel svaret vårt en selvoppfyllende profeti. Om vi velger å redusere den ytre makten som vi ofte blir manipulert til å følge, vil vi øke vår indre myndighet tilsvarende. Tror vi at vi kan gjøre noe – gjennom å aktivisere oss i Dyrebeskyttelsen og Kirkens Nødhjelp, gjennom å våge markering av hva vi mener når det ikke er kult, gjennom å protestere når noen mobber ”dustene”, gjennom å si nei når et nei er rett – da kan vi faktisk gjøre noe. Tror vi ikke vi betyr noe så utsletter vi vår egen positive innflytelse! Men selv da vil vi – gjennom vår stilltiende aksept – ha øvd innflytelse på andre, bare på en måte vi ikke kontrollerer selv.

Mye rundt oss påvirker oss altså, og prøver å redusere vår indre styrke og autoritet. Men jeg tror at om vi velger innta en aktiv rolle i våre egne liv, tar ansvar for våre egne valg og er bevisste på hva vi gjør, så vil vi få mer av den gode makten. Den som holder oss forankret, jamfør hva som tas opp i Efeserbrevet 4,14: «Så skal vi ikke lenger være umodne, ikke la oss kaste hit og dit og drive med vinden fra enhver lære, så vi blir bytte for menneskenes falske spill og villfarelsens listige kunster.»

Men finnes det noen åndelige krefter utenfor oss selv som kan gi oss ekstra makt, ala diverse superhelter eller kanskje som John Travolta i Fenomenet? Eller med negativt fortegn; er det noe som kan ta fra oss vår egen makt ala djevelbesettelsen i Exorsisten? Her er vi i høyeste grad inni troens verden. Mange religioner regner med at vi kan bli besatt av farlige krefter. Den kristne Bibel forteller om en motkraft til Gud som har stor makt i denne verden. Denne makten skal være flink til å forføre – altså lure med seg – mennesker. Samtidig forteller Bibelen at man kan få beskyttelse mot denne negative kraften gjennom å ikke åpne seg for den, men vende seg mot  Gud.

La oss se litt mer på makt i et kristent trosperspektiv.

Velkommen til femte episode av Astronomi på norsk. I dag skal vi snakke om vår egen kjære Tellus og vår måne.

Har jeg verdi er dagens tema. Men først av alt. Hvorfor gidde snakke om oss og verdi i det hele tatt? Jeg vil innledningsvis bare nevne to dystre fakta for å illustrere temaet rundt menneskers verdi. I konsentrasjonsleirene under 2. verdenskrig ble det samlet inn store mengder med proteser, gulltenner, hår, klær – og hud – fra gasskamrenes ofre for salg eller bruk i industrien. I 2002 døde 494 på grunn av selvmord i Norge. Mange suicidale føler seg verdiløse.

Verdi er på mange måter blitt et pompøst honnørord. Man skal bygge på verdier, ha verdidokument, være verdibevisst med mer i næringsliv og politikk. Og så snakker en om menneskets verdi. Men hva er det i så fall som gjør oss bråkete apekatter så verdifulle? Er vi egentlig verdifulle i det hele tatt? Hvorfor er vi i så fall det?

 

Ser vi på et vanlig ukeblad kan det se ut til at det er utseende som avgjør om vi er verdifulle eller ikke. Jennifer Lopez er så vakker og sexy, så da må jo hun være bedre eller mer verdt enn meg… Eller kanskje det er kjendisfaktoren som har noe å si? Ble ikke Kurt mer verdt når han ble idol i stedet for bare en anonym rørlegger?

Kongen da? Har det med makt å gjøre, slik at Bush teller mer enn en menig soldat? Slik kan det jo virke på nyhetene. Eller kanskje nasjonalitet: Dør to amerikanere eller nordmenn blir det hovedsak med stor bredde på dagsrevyen, mens de færreste kjenner til de millioner enkeltmenneskene som har dødd i krigen i Kongo.

Hvorfor får mennesker så forskjellig omtale om de har lik verdi? For å ta et mer direkte eksempel som angår de fleste av oss; status. Hvor mange kjenner vel ikke igjen følelsen av bedre selvtillit og velvære når de er i sentrum i vennekretsen – eller blir godtatt av dem som er ”lederne” eller de ”kule”? Er de kule mer verdt enn nerdene? Om ikke; hvorfor alt det peset da?

 

Mange vil vel forstå disse innledende spørsmål retorisk. Men jeg vil likevel dvele litt med det. Om vi ikke mener at det skal være slik at status, makt, posisjon og utseende teller i forhold til om vi er verdifulle, ja, da er det forbløffende hvor mye vi fokuserer på dette og strever etter å klatre høyere! Kanskje vi, selv om vi intellektuelt sett forstår at det er ”feil” og ikke ”politisk korrekt”, følelsesmessig føler oss mer verdifulle om vi «lykkes» mer på disse områdene? Min påstand er at uansett om vi skulle oppnå – eller være født med – suksess på et av disse områdene eller flere, så vil vi aldri bli helt tilfreds.

Er det hva vi gjør med livene våre som gir oss verdi da? Om jeg klatrer til toppen av Mount Everest, vil det da øke min verdi? Om jeg blir første til å lande på mars? Hva om jeg berger en liten baby fra brann eller stopper noen fra å mobbe den mongoloide gutten på skolen? Dette er jo veldig prisverdige gjerninger, og må da telle noe. Eller?

Er nytteverdien av noe, eller om det er godt eller vondt, det som avgjør vår verdi? For å sette det på spissen; er mor Teresa mer verdt enn Hitler? Mange vil umiddelbart si ja på dette, men er det så enkelt? Det er vel hevet over enhver tvil at hun gjorde mye mer. godt og nyttig for menneskeheten enn Hitler. Hun gjorde altså mer verdifulle handlinger enn ham. Men er hun mer verdifull?

Om vi sier ja, så vil vår verdi svinge ut fra hva vi gjør og hvilken fase vi er i. Et spedbarn eller en lam person vil da ha mye lavere verdi enn en aktiv, ”god samaritaner”. Vår verdi blir da ikke konstant, men målt ut fra hva vi ”leverer” til samfunnet. Den knytter seg til våre prestasjoner. I tillegg vil den variere ut fra hva samfunnet til en hver tid ønsker. Et diktatur vil kanskje fremelske helt andre egenskaper enn et åpent demokrati.

Det samme angående relativ verdi gjelder om vi vurderer ut fra intellekt. Noen vil hevde at det som gir oss annerledes verdi enn dyrene, er at vi er mye smartere – at vi ”kan tenke”.

Her kommer fjerde episode av podkasten Astronomi på norsk og i dag handler det om Venus.

Hvem eller hva er vi egentlig? Et menneske sier vi kanskje kjapt og greit. Men hva vil nå det si? Hva er et menneske? Vi kjenner alle til noen grove trekk fra evolusjonslæren, og har vel hørt noen rykter om Darwin: På et eller annet vis oppstod altså den første encellede organisme. Vi fikk ved et forbløffende og usannsynlig sammentreff av ideelle omgivelser liv ut fra den livløse materien. Denne cellen begynte så å dele seg i to, og etter mange delinger så fikk vi noen celledelinger som hadde noe avvik – hva vi i dag kaller mutasjoner – fra morcellen.

Etter hvert får vi flercellede organismer. Tiden går og det blir mange forskjellige arter. Fra enkle mikroorganismer til forskjellige plante- og dyrearter, først i havet og så – det store skrittet – da det første dyret steg fra vann opp på landjorden. Først kravlende på bakken. Senere begynner noen av dyrene å reise seg. Vi kan nå dele dyrene inn i flere hovedgrupper, og en av disse er pattedyrene. Der finner vi i dag så ulike dyr som blåhval, rotter, geiter og aper.

Så begynner den ene rasen aper – en strengt tatt nokså svakelig og pussig ape uten pels – å gå rundt oppreist på to mens den bruker hendene til å holde enkle redskaper som stokker eller steiner. Utrolig nok slumper apen til å lære å lage ild, samt beherske forskjellige klimaforhold gjennom å drepe andre dyr og bruke skinnene deres utpå sitt eget skjøre. Etter noen titusen år – beskjeden målestokk i forhold til dinosaurenes æra – har denne apen tatt kontroll over store deler av kloden. Den grupperte seg inn i forskjellige stammer og som stadig gikk til angrep på og drepte andre aper.

Men den har også lagd fascinerende kunstverk og bygget opp en egen kultur og vært svært tilpasningsdyktig gjennom skiftende omgivelser. Denne apen reflekterer over sin egen eksistens og kaller seg selv homo sapiens. Mennesket.

Mennesket starter etter sammensmeltingen av sæd- og eggcellen med en eneste celle som deler seg etter 90 minutter… og ender opp med å bestå av 100 billioner celler…

Vi har 97,5% likt arvemateriale med apene. Men hva sier det egentlig? Samtidig har for så vidt to omtrent identisk like fluetyper kalt Drosophila bare 25% lik DNA-sekvens med hverandre. Og vi mennesker har også 88% likt hemoglobin med en hest.

Så langt utviklingslæren. Vel, er vi et dyr? Tja? Kommer kanskje an på hva vi legger i det? Her kan man velge flere svar: En såkalt naturalist vil si at vi kun er en ape, men med litt større hjerne enn de andre apene. Altså at det i så fall ikke noe vesensforskjell mellom oss og andre dyr.

Men er vi også noe mer? Hva betyr det for oss og vårt menneskeverd om vi er et dyr og bare det? Hva gir oss da verdi? Det at vi ser nokså like ut på utseende eller at vi har høyere iq enn andre arter?

Helt i starten på den jødiske og kristne hellige skrift, første mosebok, første kapittel vers 27 står det: «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem.»

En som tror at det finnes en Gud vil her kunne åpne for flere ”dimensjoner” på hvem vi er. Da kan man kanskje tenke seg at hele universet med alle ting inkludert alt levende er skapt av et vesen som ønsket det slik. Altså at det er en villet eller planlagt utvikling eller skapelse hvor vi og skapningene rundt oss er ønskede mål fra denne skaperen.

Om det er slik, så kan det jo tenkes at Gud har gitt oss noe som er annerledes enn dyrene – noe som gjør at vi likevel skiller oss ut, selv om vi har mange fysiske og biologiske likheter? Kanskje vi er i en særstilling med spesiell frihet og ansvar i forhold til resten av skaperverket og dets Skaper? Eller kanskje anderledesheten går mer på en relasjon til Skaperen enn på våre egenskaper? Kanskje kan vi da snakke om at vi for så vidt er et dyr, men samtidig som skapt i Guds bilde, at vi er så mye mer enn det også?