EDDERKOPPKVINNEN

Da jeg endelig møtte edderkoppkvinnen mistet jeg alt håret. Hun ville absolutt at vi skulle gå en tur sammen.

Håret kan du plukke opp etterpå, hvisket edderkoppkvinnen forførende og spant et nett rundt meg. Jeg ville flykte men det var umulig. Edderkoppkvinnen pakket meg inn lag på lag pâ lag. Jeg prøvde â si noe, men hun bare lo av meg. Jeg ble lukket inne i et mørke som etterhvert omsluttet meg. Alt bråket utenfor erstattet av en stillhet inni meg.

En faretruende stillhet som før var helt rund og myk eksploderte til en utsikt full av spisse kanter og skarpe gule brennmaneter. Etterhvert mistet jeg kontakten med meg selv og ble et hårete edderkopp-foster som tålmodig ventet på å fødes ut i lyset, og deretter at noen skulle gi meg litt varme og nærhet.

Jeg venter fortsatt

(Fredrik Hossmann)

NABOHUS

Når du sitter i ditt eget hus og ser nabohuset bombes. Da tenker du kanskje at du ikke helt trygg. At noe også kan skje med huset ditt.

DE SAMME BILDER

som en gang 
var i svart-hvitt 
nå i farger 

de samme bilder 
de samme overgrep

Ingenting har noensinne forandret seg 
Alt har alltid vært det samme 

Nye kropper i gamle klær 
Gamle kropper i nye uniformer 

TELLE TIL TI

skal vi dø nå 
Spør barna 

og når vi teller til ti
blir vi levende igjen 
og husene, bombet 
som nye

IBLIOTEK


Når blir et bibliotek ferdig

Aldri; bygningen bare et skall

Biblioteket en handling
hver gang pa nytt

Hver gang en bok lånes ut 
og leveres inn


BOKEN

Når den ikke leses går den ut av tiden
til den hentes inn igjen

Vekkes tilbake til livet

En bok lest bærer leseren
slik leseren bærer boken


IKKE MER

Nâr bokens sider er blanke
Nâr det er flere mellomrom enn ord
Når bokens tittel ikke lenger mulig å lese

Når forfatteren glemt
Når det ikke finnes noen leser lenger
Nâr ingen lytter stemmene levende

Når ingen savner den
Når den ikke skrives fordi noen  trenger den

Da er boken ikke mer

(Fredrik Hossmann)

STIGNING

Har du noensinne svevet opp 
bortenfor og hinsides skyene

Ennå puster du i meg
Jeg ler av undertrykt sorg

Bare fasaden er igjen
Lyver meg en sannhet

Hører ikke stillheten i stemmen din 
når du roper at jeg må gå

Ser ikke vinduet 
i din ugjennomtrengelighet

Du skyver meg bort 
Fjerner avstanden nå

Lyset møtes
hver for oss

i en siste 
stigning

(Fredrik Hossmann)

BARNET FØDER MOREN

roen etterpå da barnet var født 
øyeblikket jeg som mann 
ble min egen mor 


ANDRE FOLKS BARN

barna dine er så bra, sa hun
som andre folks barn 
kan bli 


(Fredrik Hossmann)