I et gripende møte med Elisabeth Werp i hennes atelier i Oslo forteller den kjente billedkunstneren til Document hvordan hennes egne livserfaringer førte henne til en verden hvor hun fant tilflukt og etterhvert begynte å realiserte sine kunstverker.

Allerede i barndommen ble et rom hun befant seg i en metafor på et tap, og den romlige opplevelsen er tilstede i arbeidet hennes, mens minnene om ting som er borte, er forblitt inne i henne, for siden å finne en kanal i hendene som lager kunst, forteller hun til Documents Elena Angelina Figenschau.

Kunsten er likevel ikke å anse som terapi, men et uttrykk for hennes måte å være i verden på, forklarer Werp, som er overlykkelig når hun ser at kunsten hennes beveger noe lignende hos andre. Verkene synes å ha ekstra appell hos følsomme sjeler, sier hun.

Til tross for det smertefulle sier Werp at det å ha jobbet seg gjennom vanskeligheter er noe hun er takknemlig for, og hun er bekymret for at mange unge ikke møter krav eller vanskeligheter som former karakteren deres.

Vi er også så heldige å få bli med til Elisabeth Werps hjem ved Oslofjorden, som har en fantastisk forhistorie og er en verden som nærmest er skreddersydd til hennes virksomhet.

Her gir hun også rom til studenter, unge kunstnere og andre som gjør intellektuelt arbeid, og sammen har de mange interessante samtaler om alt mulig.