Glasshus

I Iran finnes det mange former for humoristisk protest, dans, musikk og turbanvipping er eksempler på hvordan folket tar grep om egen virkelighet i et regime der det aller meste av normal livsutfoldelse kan slås ned på. 
Kvinner skal ikke synes eller høres, og om de gjør kan de dras for retten av menn som vil utnytte dem. De kan ikke ha høye hæler, farger eller synge. 
Men dette hindrer verken kvinner eller menn i å feire livet på egne måter, som når de har gatefest utenfor den iranske ambassaden for å feire helikopterkræsjet som tok livet av presidenten. 

Jeg har besøk av Tuva Hennum, som lager scenekunst om dysfunksjonelle familier, pedofili og incest. Hun har med seg humor og glede inn i de mørkeste rom, og tror ikke vi trenger å være fordømmende når vi lager teater som ting som vanligvis er strengt moralsk regulert. 

I denne episoden snakker jeg, Tormod Fuglestad, med Vibeke Harper om hvorfor hun trives så utrolig godt i Palestina. Hvordan hun blir møtt av et folk som lever i unntakstilstand men har funnet måter å takle livet, der humor og glede er lett å ty til. 

En fin skildring av et folk som så ofte blir beskrevet gjennom krisen de står i, men mennesker er så ofte mye større enn beskrivelsene av dem. Også Palestinere, som Vibeke anbefaler å bli kjent med, gjerne ved å ta en ferietur til Ramallah. 

To år inn i krigen i Ukraina, hva har skjedd med humoren underveis? Hva ler de av på scenen, og i bomberommene? Hva slags historier muntrer dem opp nå? Den om kunstnere som er for tynne til å verve seg frivillig, eller den om den ukrainske bestemoren som inviterte russiske styrker på en giftig middag?
Vi snakker med Lisa, en ung ukrainsk komiker og klovn, om hvordan livet har endret seg under krigføringen. 

Two years into the war in Ukraine, what has happened with the humour on the way? What do they laugh about, on stage and in the bomb shelters? What kind of stories are cheering them up? The one about the skinny artist who is rejected from the army, or the ukrainian grandmother who invites russian soldiers for a poisonous dinner?
We are talking to Lisa, a young ukrainean comedian and clown, about how life changes during the war. 

The conversation is mostly in english, after the intro. 

Host: Tormod Fuglestad
Guest: Yelyzaveta Ryzha

Sound tech: Olaf Stangeland

Recorded live at Deichman Tøyen. 
Supported by Fritt Ord and Oslo kommune. 
Produced and all rights by Skriften på Speilet. 

Liveopptak fra Deichman Tøyen.
Tormod Fuglestad i samtale med Rannveig K Andresen og Anders Lindskog. Kan vi finne noen fellesnevnere på folk som blir utsatt for voldtekt, eller er det virkelig helt tilfeldig? 

Vi blir ikke ødelagte av å bli utsatt for overgrep, men det er klart vi kan bli skadet. 
Rannveig K Andresen på Dixi senter mot voldtekt bruker glede som metode med sine brukere. Alle som er der må le første gangen de kommer, og selv om man ler og har det morsomt blir man tatt alvorlig. 

Det er ikke sånn at man kan se på folk hvordan de har det. Følelser kan ligge lagvis, og det å bruke folks oppførsel til å tolke alvoret i hendelser, det er helt feil. 

Hvor mye barn ser på porno? Nei, kanskje mer enn du tror, og kanskje også mye grovere ting enn du tror. 

Men hva skal vi gjøre da, når vi svømmer i porno? Maia Mack, som jobber med avhengighet er ikke i tvil: Alle må snakke mer om porno. I samfunnet og i familien. Ellers går barna der, og noen kan bli ganske preget av det de ser, og de aner ikke hva de skal tenke. 
Er det normalt å bli slått og kvelt, liksom? Er det noe jeg skal forvente? Og hva med gutter, som lærer at dette er slik sex foregår, hvem skal fortelle dem virkeligheten, at sex ofte kan være både kjedelig og traurig?

Lasse Josephsen lever med minst ett bein på internett i tett kontakt med ganske ekstreme miljøer. 
I denne samtalen hører vi hva som går for seg i mannosfæren. Skogen av kvinnefiendtlige analyser, der unge menn får enkle svar. Menn har krav på sex, og kvinner plikter å gi. Hvis ikke, er det bare å ta dem. 

Vi snakker om Andrew Tate og de andre mennene som oversvømmer våre unge med samfunnssyn langt ut på høyresiden, og hvor langt det har gått i USA der de har kommet seg inn i politikken. 

Men også hvor bra det er at politikken i Norge er preget av tillit, langsomhet og at den i bunn og grunn er ganske kjedelig. 

I denne episoden snakker jeg med Anders Lindskog om mennesker som begår overgrep, hvordan det har seg, og lærer at for eksempel folk som har sex med barn kan være lette å kurere. At det ligger lett for de aller fleste, om kulturen tillater det, å plage andre, men at det kan læres å bli bedre om man vil selv. 

Manglende evne til empati ligger bak de aller fleste overgrep, og de aller fleste som begår overgrep er traumatiserte selv. Men mekanismene som brukes for å unngå å tenke på andre som like verdifulle som oss selv, de ligger latent i oss alle. Det kan være fint å tenke på nå som flere kriger kommer nærmere oss. 

Heidi Helene Sveen er forfatter og jobber på Dixi, senter mot voldtekt. 
Vi snakker med henne om sosialt press mot å bryte ut av destruktive relasjoner. Hva slags mennesker som havner inn i de relasjonene, og hvilke røde flagg en kan være observant på. 

Og om du først har havnet inn i en destruktiv relasjon, så er det selvforsterkende på mange måter, man hjelper seg selv å bli, og det kan omgivelsene støtte opp om. 

"Han er jo egentlig snill. Han er jo bare litt for glad i deg. Du er vel litt destruktiv selv da kanskje. "

Det er mange myter, men hva er hennes erfaring med å jobbe med folk som bryter seg ut av slike relasjoner?