Ingenting føles bedre enn å være i flow. Når alt bare virker og man lykkes med det man gjør. Det er lett og godt og artig. Men i det tunge finner man gullet. Det som kan stå i veien for å nå neste nivå. Det som trenger å oppløses.

Jeg har vært nede i et hull noen dager, og er endelig på vei opp igjen. Noen ganger er jeg nede i et hull for jeg ikke får gjort noe og jeg bare sitter og skroller på telefonen og er så langt vekk fra meg selv. Jeg er nummen og klarer ikke å gjøre det jeg bruker. Jeg kan kjenne på imposter syndrom, er jeg virkelig en kunstner? Hva vis folk oppdager at jeg ikke er det?

Riktig godt nytt år! I denne episoden har jeg en liten øvelse hvor du kan få klarhet i hva du ønsker å gjøre i det nye året. Hvilke mål skal du sette deg og hvordan kan du nå det?

Frykten for å mislykkes kan ta motet fra å prøve. Tanken om at du ikke klarer det du drømmer om, kan gjøre at du bare blir i den trygge bobla og ikke tør gjøre noe med det. Men hva hvis du lykkes? Hva hvis det går bra?

Det er vanskelig å følge hjertet i praksis. Du kan komme i kontakt med ubehagelige følelser og det kan være vanskelig å vite, er det hjerte som snakker eller noe annet. Hvordan kan du se hva som er rett for deg, og hvordan du finne motet til å gå videre selv om du kanskje ikke får det resultatet som du ønsker.

Det høres så lett ut; følg hjertet, elsk deg selv, gjør det du vil. Men sannheten er at det er veldig vanskelig. Å lytte til kroppen og dens signaler kan skape utfordringer man ikke er vant til å ha. Men hva skal man gjøre da? Hvordan kan man lytte i praksis?

Vi har et fantastisk verktøy i vår kropp. Den vet hva som er best for oss, hva vi har bruk for, hvilket potensiale vi har og den guider oss i rett retning. Utfordringen er at vi er trent til å lytt til andre og andres behov. Vi har tenkt de tankene så mange ganger at det er vanskelig å adskille; hva er rett for deg, og hva gjør du for at andre vil det. Men kontakten til kroppens guidingssystem kan trenes opp igjen.

Jeg leste om en person som i voksen alder fikk sin adhd diagnose og hvordan hun ble påvirket av det. Følelsen av lettelse av å endelig forstå seg selv og samtidig en sorg over alle de år som de kanskje har vært hard med seg selv fordi de ikke levde opp til samfunnets forventninger. Det fikk meg til å tenke, hva hvis alle våre perosnlighetstrekk var vår "diagnose" Hva hvis det vi er gode og dårlige til er bare sånn vi er? At vi ikke skal kjempe i mot det, men akseptere at det er bare en del av oss?

Hvis jeg bare hadde den jobben/forholdet/hjemmet/pengene/vennene så ville jeg ha det bra. Noen ganger kan det være godt i gi slipp og finne aksept og fred i det man har og står i. Det betyr ikke å gi opp drømmen, men å handle ut fra en annen energi enn mangel ❤️

Denne uka har jeg gjort noe jeg har vært redd for. Jeg har opplevd hvordan man kan vokse igjennom ubehag, frykt og lande i en ny overbevisning som gir ro i hjertet.