Ness

Ordføreren som vil sparke 10 000 statsansatte Det er nesten en lov i norsk politikk: ingen vinner valg på å si at de skal kutte. Velgerne straffer den som vil ta noe fra dem, og belønner den som lover mer. Slik er det. Eller slik var det, inntil en høyrepolitiker fra Bodø snudde logikken på hodet — og gjorde Høyres beste valg i byens historie ved å love det motsatte.

Odd Emil Ingebrigtsen, ordfører i Nordlands fylkeshovedstad, gikk til valg på et budskap få strateger ville anbefale: kommunens økonomi var i fritt fall, det måtte kuttes, og skoler kom til å legges ned. Velgerne ga ham flertall. Han kuttet deretter 5 prosent av årsverkene — 170 stillinger — uten å røre én ansatt innen skole eller eldreomsorg. Og likevel: Bodø ligger fortsatt blant landets ti beste kommuner på tjenestekvalitet i Kommunebarometeret, den årlige kåringen som måler alt fra vannkvalitet til sysselsetting.

Nå mener han at oppskriften kan brukes på Norge. På Høyres landsmøte i mars fikk han partiets nye linje vedtatt: 5 prosent kutt i statlig bemanning. Det betyr rundt ti tusen årsverk. Det betyr syv–åtte milliarder kroner i året. Og det betyr — om han har rett — at hele forestillingen om at Norge har bygget en offentlig sektor i akkurat den størrelsen vi trenger, faller i grus.

I samtalen med Ole Asbjørn Ness forteller Ingebrigtsen hvordan han gjorde det. Hvordan han håndterte motstanderne — det han med et nordnorsk uttrykk kaller surkuker: folk som klager uten å levere et eneste forslag. Hvordan han brukte krisen som brekkstang, etter prinsippet never waste a good crisis. Og hvorfor hovedstadens elite, etter hans vurdering, ikke vil ta inn over seg at hvert nytt direktorat og hver nye sjekkliste — en byggesaksbehandler i Bodø må krysse av 115 punkter per sak — gjør oss fattigere, ikke rikere.

Han kommer fra familiebedrift med dårlig råd, der moren jaget kemneren fra døra. Han har vært skipsministerens høyre hånd og snudd bedrifter i krise. Og han har en uvanlig nøktern mistanke om at Norge, det rikeste landet i verden, lider av nøyaktig det moren hans advarte mot: vi er blitt litt for bortskjemt. Vi tør ikke ta de upopulære beslutningene. Vi overlater regningen til neste generasjon.

Men det er først når Ness presser ham på det egentlige innenrikspolitiske spørsmålet — hvorfor da bare 5 prosent, hva er det egentlig som hindrer en hel nasjon i å gjøre det Bodø har klart — at det blir tydelig hvor radikalt forslaget faktisk er.

Kanskje er den norske velferdsstaten ikke for lite finansiert. Kanskje er den bare for stor til å fungere.

Hør hvorfor en ordfører fra Salten tror han har sett løsningen — før resten av landet har forstått at det er et problem.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

En stortingsrepresentant fra Rødt har skrevet bok om Bibelen. Ikke for å håne den — for å forsvare den.

Hun mener Skriften er radikal, antikapitalistisk og dypt skeptisk til rikdom, og at venstresiden i altfor mange år har overlatt det åndelige terrenget til andre. Det burde alene være nok til å vekke oppsikt. At hennes mest sympatiske samtalepartner viser seg å være KrFs unge høyrekonservative stortingsrepresentant, gjør det noe nær eksplosivt.

Sofie Marhaug, stortingsrepresentant for Rødt fra Hordaland, har sammen med partikollega Mimir Kristjansson skrevet Sosialistenes guide til Bibelen — en bok som i løpet av få dager har fått teologer, tabloider og kommentariatet til å snakke om det samme på samme tid. Mot henne sitter Joel Ystebø, KrF-representant fra samme fylke, av flere omtalt som Stortingets mest konservative mann. Det de har til felles, viser seg å være langt mer enn postnummer.

Samtalen kretser rundt et bibelsk begrep de færreste lenger tar i sin munn: mammon. Den greske betegnelsen for rikdom forstått som en konkurrerende gud — et alternativ til den ekte. Marhaug mener venstresiden i sin iver etter å bekjempe kirken har oversett at deres egentlige motstander er noe ganske annet enn troen: det er kulturen som gjør alt — kvinnekroppen, oppmerksomheten, naturen, tiden — til en vare. Ystebø nikker. Og ikke bare høflig.

Underveis presser Ness begge på det som er mest ubehagelig for sin egen leir. Marhaug må svare for venstresidens historiske, og av og til regelrette, forakt for kristen tro. Ystebø må forklare hvorfor unge høyrekonservative menn i økende grad later til å ha byttet ut Bibelen med jag etter penger, status og det han selv kaller crypto bros-estetikk. De svarer. Og de svarer skarpt.

Men det er der samtalen tar sin merkeligste vending. For når Marhaug forsøker å forklare hvorfor Gud som autoritet faktisk kan være frigjørende — fordi en autoritet over alle mennesker også gjør alle like under den — er det ikke lenger åpenbart hvem som taler for venstresiden, og hvem som taler for høyresiden. Distinksjonene begynner å skli. Saligprisningene i Matteus og Lukas — to noe ulike versjoner av Jesu mest berømte preken — får plutselig politisk sprengkraft. Hvem er egentlig de fattige? Og hva betyr det at Lukas, til forskjell fra Matteus, ikke nevner ånden i det hele tatt?

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Et land kan eie alle de riktige maskinene og likevel være ute av stand til å pusse bort en eneste ripe. Det er bildet Jarle Aabø tegner opp tidlig i denne episoden av Ness: Norge har slipemaskiner i hopetall — departementer, partier, tilsyn, regjeringer — men slipepapiret er for lengst slitt bort. Resultatet er en offentlighet som roterer rundt sin egen akse mens gulvet under fortsatt er humpete.

Med seg i studio har Ole Asbjørn Ness Jarle Aabø — journalist, kriserådgiver og en av landets mest erfarne stemmer i krysset mellom presse og makt. Ved siden av ham sitter Henrik Bechheim, fotograf og podkaster, hvis rolige stemme har den uvanen at den lander analyser akkurat der man ikke venter dem.

Podkasten er også en introduksjon av liveshowet trioen skal holde i Parkbiografen i Skien torsdag 28. mai.

Samtalen åpner med en byggesøknad som tar 900 dager, snor seg via en kebabsjappe i Vinje som plutselig skal forskuttere sykelønn i et halvt år, og ender et sted hvor de færreste samfunnsdebattanter trives særlig lenge: ved spørsmålet om hvorfor venstresiden i Norge så systematisk mistror dem som skaper verdier.

Underveis demonteres merkelappen ytre høyre — et stempel som i praksis fungerer som en debattens nødbrems — og Kirsten Bergstø får en behandling som er like presis som den er ubehagelig å bivåne.

Men midtveis henter Ness ned et redskap fra logikkens verkstedshylle: moteksempelet. I filosofien er et moteksempel den ene svarte svanen som velter hele teorien om at alle svaner er hvite. Spørsmålet han stiller — nesten i forbifarten — er hva som skjer når et helt folk fungerer som et levende moteksempel mot ideologi etter ideologi. Mot Hitlers raseteorier. Mot sosialismens offerlogikk. Mot islams teologi. Mot janteloven. Mot den uuttalte forestillingen om at den undertrykte aldri kan ta feil.

Det er her episoden løfter seg fra dagsaktuell irritasjon til noe atskillig mer urovekkende: en hypotese om at antisemittismen i sin kjerne ikke først og fremst er hat, men et behov for å fjerne data som ikke passer inn i regnestykket. En tanke som — om man følger den til endes — forklarer hvorfor jødehatet trives like godt på Bondi Beach, i Brooklyn, i Brussel, og i en bystyresal i Oslo.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

To ting skjedde forrige uken som burde stått på forsiden av alle aviser.

I Beijing løftet Xi Jinping for første gang i moderne diplomatisk historie frem det som tidligere var strengt tabu i møter mellom supermaktene — Taiwan, amerikanske våpensalg, og en åpen advarsel om konsekvensene av feilkalkuleringer, rett i ansiktet på Donald Trump, foran kamera. Samme uke sa Jonas Gahr Støre at han fortsatt tror på en konkurs batterifabrikk.

Er vi på vei til 3. verdenskrig omgitt av idioter?

Helge Lurås er tidligere etterretningsoffiser og nå ansvarlig redaktør av iNyheter — en av svært få norske stemmer med faktisk bakgrunn fra etterretningsverdenen.

I denne episoden møter Lurås podkaster Ole Asbjørn Ness til en samtale som beveger seg fra Genèves diplomatispråk til oljedepotene i den persiske gulfen — og ender opp i det norske politiske systemet, der den samme dysfunksjonaliteten vi ser internasjonalt speiler seg i det små. Xi Jinping brukte begrepet «Thukydidesfellen» — historikeren Thukydides' observasjon om at når en oppadstigende makt truer den etablerte, ender det oftest i krig. Lurås spør om Xi faktisk trodde det var klokt å vise så stor selvtillit akkurat nå. Svaret er like fascinerende som det er urovekkende.

Hormuzstredet er fortsatt stengt. Seks millioner fat olje daglig begynner å forsvinne fra verdensmarkedet. Ukraina-krigen er en demografisk asymmetrisk utmattelseskrig uten synlig slutt, der begge parter kverner videre. Ingen trekker seg. Trump antyder taktiske virkemidler ingen vil sette navn på høyt. Og Kina? Kina sitter rolig i baksetet og venter.

Hjemme i Norge har Jonas Gahr Støre fortsatt tro på batterifabrikken. En 113-sentral som ikke forstår hva som skjer i telefonen, blir løsningen å ringe kunstig intelligens. Etterutdanningssystemet er blitt en runddans mellom NAV og arbeidsgivere som aldri hadde tenkt å ansette noen. Lurås og Ness stiller spørsmålet som sjelden stilles i norsk offentlighet: hva er egentlig forskjellen på en supermakt som mangler en utveistrategi og et oljerikt land som mangler kriseforståelse?

Kanskje ingen ting. Kanskje det er akkurat det som er poenget.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Han visste at han kom til å tape. Han valgte likevel å la millioner dø.

Det finnes en forestilling om Adolf Hitler i krigens siste fase som en mann fanget av sine egne vrangforestillinger — en galning, løsrevet fra virkeligheten, ute av stand til å se det uunngåelige. Førsteamanuensis Anders G. Kjøstvedt ved OsloMet tilbyr noe langt mer ubehagelig: at Hitler tidvis så situasjonen med full klarhet — og valgte katastrofen med åpne øyne.

Kjøstvedt er blant Norges skarpeste stemmer på nazi-Tysklands historie, forfatter av den kritikerroste Det tredje rike, og en historiker som kombinerer analytisk presisjon med evnen til å gjøre det ugjennomsiktige menneskelig. I del seks av Hitler-serien tar han oss med inn i rikets siste to år — fra kollapsen ved Stalingrad i februar 1943, da Paulus' sjette armé overga seg og illusjonen om seier begynte å revne, til de siste timene i Führerbunkeren under Berlin.

Underveis stiller de spørsmålet som ikke lar seg riste av seg: Hva hadde skjedd om bomben 20. juli 1944 hadde truffet? Attentatet — utført av Claus von Stauffenberg og en krets av offiserer fra Preussens eldste militærfamilier — kom nærmere suksess enn historien gjerne innrømmer. Valkyrie-planen var gjennomtenkt, kuppmakerne hadde maktmidlene, og en forhandlingsfred med Vesten var ikke utenkelig. En tilfeldighet — et massivt bord, en koffert plassert litt feil — endret alt.

Men det er ikke bomben som er episodens egentlige brennpunkt. Det er det som skjer etter. Attentatet styrker Hitlers overbevisning om sin egen ufeilbarlighet. Han rydder bort "de råtne eplene" og griper krigsledelsen med fornyet fanatisme. Og mens den røde armé smelter seg gjennom det som en gang var tysk territorium, og bybefolkningen i sine dagbøker skriver om frykten for jødenes hevn — et makabelt vitnesbyrd om at forbrytelsene var en åpen hemmelighet — velger Hitler noe ingen rasjonell statsleder ville valgt.

Han lar sine egne gå til grunne.

Kjøstvedt beskriver en mann som på 56 år, medisinsk forfalt og pumpa full av narkotiske stoffer, vandrer som et spøkelse gjennom Führerbunkeren — og likevel holder fast på to absolutte krav: ingen kapitulasjon, og ingen tiltak for å beskytte sivilbefolkningen. For de hadde ikke vist seg sterke nok. Det er her episoden stiller sitt egentlige spørsmål — ikke om galskap, men om noe kjøligere og vanskeligere å forholde seg til.

Hva er det vi egentlig snakker om, når vi snakker om Hitler?

See omnystudio.com/listener for privacy information.

I denne episoden møter Ole Asbjørn Ness oberstløytnant og Krigsskole-lærer Amund Osflaten til en dyptgående samtale om Ukraina-krigen, russisk sikkerhetstenkning og den geopolitiske utviklingen som nå former Europa og verden.

Osflaten argumenterer for at Russland oppfatter krigen som eksistensiell – formet av traumene fra 1941 og Sovjetunionens kollaps i 1991. Samtalen går inn på hvorfor Russland reagerte så sterkt på Ukrainas tilnærming til NATO, hvordan Kreml tenker rundt makt og sikkerhet, og hvorfor Vesten kan ha misforstått konflikten helt fra starten.

De diskuterer også:
– Russisk militærdoktrine og «spesiell militær operasjon»
– Fargerevolusjoner og hybridkrig
– Risikoen for atomeskalering
– Demografikrisen i Ukraina
– Hvorfor Russland tåler enorme tap
– Europas strategiske feilvurderinger
– Situasjonen i Iran og Midtøsten
– Hva som kan skje videre i krigen

Osflaten har bodd flere år i Iran og deler også sine erfaringer fra Teheran og hvordan det iranske samfunnet skiller seg fra vestlige forestillinger.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

I denne episoden er investor og næringslivsprofil Jens Rugseth gjest til en bred og til tider opphetet diskusjon om tilstanden i Norge.

Rugseth går hardt ut mot regjeringens økonomiske politikk, det han beskriver som en voksende subsidieøkonomi, og et samfunn der staten stadig tar større kontroll mens privat verdiskaping svekkes. Samtalen spenner fra boligkrise, strømpriser og havvind til NAV, skole, offentlig sløsing, statlige selskaper og norsk beredskap.

De diskuterer blant annet:
– hvorfor Rugseth mener Norge styres som om staten er viktigere enn befolkningen
– hvordan grønne industrisatsinger har blitt milliardtap
– hvorfor boligmarkedet og utleiemarkedet er i krise
– strømpriser, eksportkabler og staten som «profitør»
– Equinor, Telenor og milliardtap i utlandet
– hvorfor Norge har verdens rikeste stat og en forgjeldet befolkning
– skolekrise, teoretisering og utenforskap
– manglende ansvarskultur i politikk og offentlig sektor

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Hva skjer når to sosialister setter seg ned og faktisk leser Bibelen fra perm til perm?

I denne episoden møter Ole Asbjørn Ness stortingsrepresentant Sofie Marhaug (Rødt) til en lang samtale om kristendom, sosialisme, menneskeverd og vår kulturelle arv. Utgangspunktet er boken Sosialistenes guide til Bibelen, som Marhaug har skrevet sammen med Mimir Kristjánsson.

Samtalen handler blant annet om:
– Hvorfor Bibelen er mer radikal enn mange sosialister tror
– Jesus’ syn på rikdom og fattigdom
– Hvordan kristendommen spredte seg nedenfra i Romerriket
– Om sosialismen er inspirert av kristendommen
– Hvorfor venstresiden har vært for intolerant mot troende
– Menneskeverd versus samfunnsøkonomiske kalkyler
– Tro, tvil, Kierkegaard og den moderne lengselen etter mening

Marhaug forteller også om sitt eget forhold til tro, hvorfor hun fortsatt er medlem av Den norske kirke, og hvorfor hun mener politikken ikke bare kan styres av Excel-ark og samfunnsøkonomiske analyser.

 

See omnystudio.com/listener for privacy information.

Norges Bank skrur opp renta for å stagge inflasjonen. Men hva om de tar helt feil – og gjør alt verre?

Sjeføkonom Jan Ludvig Andreassen i Eika-gruppen sier det ingen andre tør si høyt: pengepolitikken fungerer ikke.Høyere rente gir ikke lavere priser. Den gjør alt dyrere. Mens vanlige nordmenn sliter med boliglån, matpriser og forsikringer som bare stiger, heller staten og kommunene penger ut som om det ikke finnes en morgendag. Gassen er ikke tatt av. Vi kjører fortsatt i 130 – kanskje 129,9 – men vi kjører.

Og det verste? Ingen ser ut til å bry seg.

Andreassen er ikke nådig mot verken Norges Bank, Finansdepartementet eller den sittende regjeringen. Han mener vi har viklet oss inn i en politikk der svaret på alle problemer er mer penger – til kommuner, til internasjonale prosjekter, til byråkrati – mens de grunnleggende tingene forfaller. Tryggere gater. Bedre skoler. Boliger folk har råd til. En av fem barn kan ikke lese skikkelig. Unge voksne leier for 18 000 i måneden og har ingen sjanse til å spare opp egenkapital. Boligmarkedet er blitt en klassebillettmaskin der du enten arver deg inn – eller blir stående utenfor for alltid.

Og det ender ikke der.

Andreassen spår at politikerne til slutt vil bli tvunget til å gripe inn i rentemarkedet – akkurat slik de måtte gripe inn med strømprisen. Resultatet blir en Norgesrente: én felles boliglånsrente for alle nordmenn, satt av staten. Det som en gang var markedsøkonomi, blir til politisk styring i krisens navn.

Er vi på vei mot et land der Norges Bank er irrelevant, der politikerne overstyrer alt fra renta til matprisene – og der regningen sendes til barnefamiliene?

I denne episoden av NESS tar Ole Asbørn Ness en knallhard og kompromissløs prat med mannen som mener systemet er i ferd med å gå av skinnene. Jan Ludvig Andreassen sparer ingen. Han snakker om pengepolitikk som ikke virker, et boligmarked som svikter en hel generasjon, en stat som bruker pengene feil – og hva som faktisk må til for å snu det.

Dette er episoden du sender til vennen din som ikke forstår hvorfor alt bare blir dyrere.

See omnystudio.com/listener for privacy information.

skulle bli naziregimets mest katastrofale beslutning: angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941.

Historiker Anders G. Kjøstvedt (OsloMet), forfatter av Det tredje riket, forklarer hvordan Operasjon Barbarossa ble kulminasjonen av Hitlers ideologi – og starten på den totale utslettelseskrigen i øst.

Vi snakker om:

• Hvorfor Hitler angrep Sovjetunionen
• Den største militæroperasjonen i verdenshistorien
• De enorme feilvurderingene bak invasjonen
• Wehrmacht, SS og massedrapene bak fronten
• Hvordan Holocaust utviklet seg fra forfølgelse til industrielt folkemord
• Wannsee-konferansen og dødsleirene
• Stalingrad – slaget som endret krigen
• Hitlers stadig mer irrasjonelle beslutninger
• Narkotikabruk, paranoia og isolasjon
• Heinrich Himmler, Albert Speer og maktkampen i toppen av regimet
• Hvor mye tyskerne egentlig visste om folkemordet

Episoden går tett på både krigen, ideologien og menneskene rundt Hitler – og viser hvordan naziregimet gradvis beveget seg fra brutal diktaturstat til et systematisk massemordapparat.

See omnystudio.com/listener for privacy information.