Denne episoden er viet lesninger fra tre skarpe litterære stemmer som på ulikt vis skriver fram et samtidig Norden: Linnea Axelsson (Sverige), Amalie Karin Lerstang (Norge) og Lone Aburas (Danmark).

I Linnea Axelssons mektige diktepos Ædnan møter vi tre generasjoner samiske kvinner og gjennom dem historien om det samiske i Norden i det forrige århundret, fra den rasehygieniske målingen av hodeskaller til tvangsassimileringen og nyere tids aktivistiske kamp for naturområder og egen kultur og historie.

I den kritikerroste diktsamlingen Vårs viser Amalie Kasin Lerstang hvem vi skylder at vi har blitt dem vi har blitt, menneskene som bygde fellesskapet og kjempet fram rettighetene og grunnlaget for velferdsstaten. Hun skildrer industrisamfunn, vannkraft og 1. mai-tog, men også rånere, bluesband og fotballjenter i en liten flik norsk historie, om hvor vi kommer fra, og hva som er igjen av disse fellesskapene.

Lone Aburas konfronterende prosadikt Det er et jeg som snakker kan sies å være en politisk og poetisk protesttale, og det er mange som må tåle hard medfart: dem som knapt tror det finnes rasisme i Norden, litteratureliten som syns det er spennende med bøker fra minoritetsstemmer, politikere som kaller båtflyktningene for «lykkejegere». Men dikterjeg-et holder også opp speilet foran seg selv og andre som forblir handlingslammede i møtet med urettferdighetene. Lesningene fant sted på Litteraturhuset 12. september 2018.

 

Litteraturhusets podkast presenterer bearbeidede versjoner av samtaler og foredrag i regi av Stiftelsen Litteraturhuset. Musikk av Apothek.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.