En bibeltro forsamling, basert på nådegavene, som bekjenner seg klart til Jesus Kristus, har lagt en god grunnvoll for liv og vekst. Dette er viktige sannheter i et sentralt avsnitt fra Efeserbrevet 4: «Og det var han som ga noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister og noen til hyrder og lærere, for å utruste de hellige til tjeneste så Kristi kropp bygges opp, inntil vi alle når fram til enheten i troen på Guds Sønn og i kjennskapet til ham og blir det modne mennesket som er fullvoksent og har hele Kristi fylde.»

Det fortelles en historie om en familie som hadde gått på kino. På vei inn stanset den yngste i familien for å kjøpe en pose popcorn. Da han kom inn i salen, var lyset allerede dempet. Han kikket opp og ned og kunne ikke finne familien sin. Han gikk opp og ned langs stolrekkene og så etter om han kunne finne et kjent fjes. Da lysene ble enda mer dempet, skrek han ut: «Er det ingen som kjenner meg?»

Ordet nådegave brukes på to måter i Bibelen. Det er forresten bare Paulus som bruker det, bortsett fra én gang i Peters første brev. Først brukes det om selve frelsen. «Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.» (Rom 6:23) Men ellers bruker han ordet slik vi vanligvis hører det brukt, om menighetens utrustning i form av evner eller tjenester som Gud gir enkeltpersoner. Det tilsvarer et annet begrep, nemlig Åndens gaver. Et tilsvarende begrep Jesus har brukt, er talenter.

De gode, gamle fortellingene i Bibelen har perspektiver og dybder som vi ikke for fort må bli ferdige med. Evangelistene Matteus og Lukas forteller virkelig historie om hva som skjedde da Jesus ble født. Lukas har nok særlig lyttet til hva Maria hadde å fortelle, Matteus brukte antakelig Josef som kilde. Derfor utfyller de hverandre, Matteus og Lukas, og de forteller historien på en måte som kan gripe både barn og voksne.

«Når alle andre navn engang må vike, Jesunavnet står som fjell. Dets purpurglans skal hele evigheten Lyse med sitt strålevell.»

En mann som heter Tom, har fortalt fra en kveld da han var tenåring. Sammen med vennene sine vandret han rundt i et nedslitt nabolag i byen. Det var en varm kveld og svært mørkt. Plutselig så en av dem en politibil og ropte: «Politi!». De hadde ikke gjort noe galt, men de likte ikke å bli sett heller. Derfor begynte de å løpe.

Hva venter du deg av julen? Lengter du etter noe spesielt? Eller tenker du ikke så mye over det? Kan det hende enkelte julefeiringer har blitt en skuffelse? Venter du å få noe utenom det vanlige? Jeg skal ikke gå inn i de skuffede forventningers landskap. Heller ikke vil jeg snakke om spennvidden mellom hyperaktiv glede og frustrert vrede. Så mye merkelig kan skje i julen. Men jeg vil ta deg med for å møte to av personlighetene i Bibelens store julefortelling.

«Da nå Johannes i fengselet fikk høre om Messias' gjerninger, sendte han bud med disiplene sine og spurte ham: Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen? Og Jesus svarte og sa til dem: Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser og lamme går omkring, spedalske blir renset og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige. Og salig er den som ikke tar anstøt av meg.

Det var en gang en treåring som hadde fått høre at besteforeldrene snart skulle komme på besøk. Da sa han: «Jeg er så glad at jeg klarer ikke å sove!» Slik en innstilling kan vi gjerne ha når vi tenker på adventstiden, som vi nå er inne i.

En venn sto i en heis. De var sju personer inni den. Plutselig gikk strømmen, og heisen ble stående mellom to etasjer. Det ble mørkt, alt var stille, og det oppsto nesten panikk da de sju snakket i munnen på hverandre.