Riff!!!

Favorittskiver fyller 40, og Riff!!! kjenner det i rygg og nakkeknokler – men heldigvis også i gåsehuden. Black Sabbaths “Seventh Star” får fortjent jubileumsbehandling som Iommis egentlig-soloprosjekt. Det blir naturlig å ta hele post-Ozzy-æraen på strak arm: Dio-toppene, Gillan-kaoset, Hughes-avstikkeren og resten av berg-og-dalbanen.

Iron Maidens “Somewhere in Time” er også 40, og Chris har vært ute og snakket høyt om sitt forhold til bandet. Opphavsrett er derimot mindre nostalgisk: Riff!!!-gjengen blir truet med søksmål i hytt og gevær. Dokumentaren “Di’Anno: Iron Maiden’s Lost Singer” kommer snart, og vi lurer på hvor mye smerte, stahet og råpunk vi egentlig tåler på skjermen.

Denne uka tar vi på oss de slitte lærvestene og spør det eneste riktige: Når alle originalmedlemmene er borte – er bandet egentlig bare et glorifisert coverband, selv om vokalisten har holdt ut i 40 år? Noen blir opplyst om at Ken Hensley faktisk ikke spiller i Uriah Heep lenger, og vi snakker om band som febrilsk klamrer seg til rockestjernestatus lenge etter «best før»-datoen gikk ut. Det blir høy temperatur om ståplikt på konsert selv når du faktisk har betalt for sitteplass, og vi fascineres over band som har holdt samme besetning i 52 år – samtidig som vi lurer på hva i all verden «Satans skorpe» egentlig handler om. Konspirasjonen om en mulig «fake» Nikki Sixx i Mötley Crüe får selvsagt plass, og midt i det hele lærer du faktisk hvordan du spiller shuffle på trommer, men vi innser at vi falt hodestups ned i Mötley-gryta – på godt og vondt.

Denne uka sklir vi inn i nok en runde konsertprat, svette t-skjorter og tinnitus. Def Leppard har sluppet ny musikk, og vi lurer på om vi faktisk er klare for mer nytt fra gutta, eller bare emosjonelt bundet til 80-tallet. Phil Collens totalt feilslåtte treningsregime blir naturligvis grundig dissekert før vi kårer metal + symfoniorkester til kanskje tidenes mest frynsete trend, der pompøsitet møter dobbelpedal med varierende hell(vete). Dave Mustaines behov for guddommelig oppmerksomhet sender oss ut i en prat om tro, ego og riff i salig, skeiv forening. Og når Francis Buchholz går bort er det umulig å ikke ta en sving innom Scorpions.

Bret Michaels priser seg ut av Poison-gjenforeningen. Riff!!! feller ikke tårer, men spør om det egentlig er lov å le av gamle rockerfjes etter å ha sett oss selv i speilet. Manowar ruller igjen mot Norge – er Chris endelig klar for å vie livet til lær og hestetramp, eller ender vi med nytt sammenbrudd på lufta? Gamle helter har aldri vært større, men har rockeband fått en unaturlig lang levetid i respirator? Vi gleder oss til Judas Priest-dokumentaren som har premiere i februar, krangler om hvem som er mest sutrete i Priest-leiren, og markerer at Rob Halford har 40 år på vannvogna – en bragd langt fra alle i metallen kan skryte av...

Ny musikk, gammel vendetta og et sannhetsvitne i panelet – ukas Riff!!! er pakket og klar. Her blir det en runde på helt ferske skiveutgivelser før vi slipper løs et svartmetall-dykk der myter, skeive dokumentarvinklinger og gammel skremselspropaganda får så øra flagrer. Panelet forsøker å avgjøre om sjangeren egentlig er tegneserie-skummel, dritskummel eller rett og slett jentete, mens nostalgiske traumer fra 90-tallet bobler opp mellom blastbeats og kirketårn. Fasiten får du muligens i Riff!!! – men om ikke annet får du i hvert fall en hel time med høylytt synsing, nerdete dypdykk og flere skrå blikk på rock og metall enn det som strengt tatt er sunt.

Denne uka skrur vi ned lyslenkene og opp volumet når vi forsøker å oppsummere julebordssendingen som ble hakket mer «on the rocks» enn planlagt. Bob Daisleys selvbiografi «For Facts Sake» – sender oss ut på uunngåelige sidespor. Turnover i band viser seg å være skikkelig dårlig butikk, mens Gary Moore kåres til hel ved uten returrett. Vi markerer at det er 40 år siden Phil Lynotts død, og mimrer over Thin Lizzy og arven etter Irlands første virkelige rockestjerne. Tony Iommi lover ny soloskive i 2026, det spekuleres heftig i hvem den hemmelige svenske vokalisten er – og hvem det definitivt ikke bør være. Til slutt må vi innrømme: Hører vi egentlig på hverandres plateanbefalinger, eller later vi bare som?

Riff!!! klinker til med forsinket julebord! Det blir egenprodusert øl, rom med suspekt aroma og en runddans av høylytt latter og lett forvirrede oppsummeringer av året som gikk. En skål for hard rock, ufullkomne planer – og det faktum at Riff!!! alltid finner tonen, uansett promillenivå.

Er det noen som bryr seg om «Årets album»-lister lenger, eller er det bare en årlig rocketradisjon for folk som liker å krangle seg hese over plasseringene i topp 10? Vi blar oss gjennom falmede hardrock-blekker og prøver å finne ut hvem som faktisk fortsatt kjøper papir i en verden der alt finnes på mobilskjermen. Underveis blir det Abba-prat, om en tonedøv 80-åring som er skiveaktuell, og kollektiv hoderisting over ny CD-single til 200 dollar i en tid der fysiske formater så vidt har fått lodda seg opp igjen. Forband som spiller ræva av hovedbandet, og ferske inntrykk fra både plate- og konsertfronten.

Vokalister under lange gitarsoloer driver helst med publikumsflørting, litt scenejogg og strategisk vannflaskejakt – Bruce Dickinson trenger tamburin bare hvis han går tom for “Scream for me, [by]navn!”. Live After Death tilbake på listene sier mer om hardcore fans, vinylvarianter og algoritmer enn om at nye generasjoner har oppdaget hele album som livsstil. Nyere generasjoner hopper mer mellom låter, men albumet lever videre som nisje og som konsertkonsept der band spiller egne eller andres klassikere fra start til slutt. Nytt Tons of Rock-slipp som føles litt “meh”, men “kee-AH-noo reevz” stiller i alle fall. Riff!!!-redaksjonen lurer på om beefing inntatt rocken også...

Prisene hagler om dagen, både på presidenter og gamle rockere. Til frustrasjon og glede. Det har kommet et lass ny rock og metall som må opp til eksaminasjon, og panelet deler generøst ut både stående applaus, høflige nikk og iskalde skuldertrekk. I tillegg forsøker gjengen heroisk å ikke være grinch når metallisk julemusikk står på menyen. Trenger du tips til hva som faktisk bør inn på spillelista når nissen skal stagedive, får du dem – med obligatorisk småprat, digresjoner og godt humør.