Det finnes fortsatt mange gårder i Norge som har tårn med stabbursklokka intakt. I dag er dette en del av vår kulturhistorie. I gamle dager kom de til gårds for å gjøre driften på gården mer effektiv. Og det var alltid kvinnene som kalte arbeidsfolket inn til mat og ut igjen til arbeid.

«Stabbursklokkene var et kommunikasjonsmiddel som folk den gang forsto, sier historiker Frank Meyer. Han har nylig gitt ut boka Norges Lyder. Stabbursklokkene er en viktig lyd i norsk historie.

Det var særlig gårder på det sentrale Østlandet som hadde klokker. Gjerne de større gårdene som hadde mange tjenestefolk.

«Da traktoren kom, døde tradisjonen med ringing i stabbursklokker ut. Gårdsarbeiderne hørte dem ikke lenger og jordbruket forandret seg, forteller gårdbruker og etnolog Jan Erik Horgen på Horgen gård på Romerike.

«Jeg er dårlig til å ringe selv. Det var kvinner som gjorde det. Og de kunne det, sier han.

I området er det registrert over 100 stabbursklokker. Og bygdenes kulturbønner vet å ta vare på dem.

«Jeg bruker klokka til Olsok – det er det flere som gjør og det kan hende jeg bruker klokka når jeg har selskap på gården, sier Lise Kristensen på Huser gård like ved Vorma.

Sendt første gang 25.august 2018. Programleder Jan Henrik Ihlebæk. Hør episoden i appen NRK Radio