Stavanger Museum har drevet med ringmerking av trekkfugler siden 1914, og på utstillingen «Trekkfuglenes gåter» på MUST forteller konservator og faglig leder Alf Tore Mjøs om hvordan hele forskningen rundt dette merkelige naturfenomenet har endret seg.

- Til å begynne med trodde selv fremtredende vitenskapsmenn at trekkfuglene kanskje gjemte seg i dype tjern om vinteren for så å komme tilbake om våren, sier han.

Alle disse fantasifulle forklaringene forsvant da ringmerkingen startet for alvor på begynnelsen av 1900-tallet. – Dette er nå vårt viktigste samfunnsoppdrag her på museet, sier Mjøs. I MUSEUM forteller han og rådgiver Håvard Husabø om «Gjenfunnsatlas Online». Det er en åpen nettside hvor publikum kan gå inn og se trekkrutene til hundrevis av fuglearter.

- Det er merkelig, sier Mjøs. En fuglehjerne er så liten at vi nesten ikke kan se den, og likevel kan de navigere etter stjernehimmelen om natten. Trekkfuglene kan klokken, i den forstand at de kan kompensere for kompassretninger etter som solen går over himmelen. De bruker jordens magnetfelt og de finner de rette luftlag som har akkurat riktig temperatur. Det er nesten viktigere enn vindhastighet, sier Mjøs. Noen trekkfugler kan fly opp mot 10 tusen meters høyde, mens de fleste holder seg fra 200 meter over havet til et par tusen meter opp.

I MUSEUM forteller også Mjøs om hvordan enkelte arter endrer «trekk-strategi», blant annet som følge av klimaendringer.

Sendt første gang lørdag 5.mai 2018. Programleder Øyvind Arntsen. Hør episoden i appen NRK Radio