Så snudde jeg tallerkenen den rette veien, og sa det som står i Matteus 5:3: «Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres.»

Jakob våkner, og sier: «Herren er på dette stedet, og jeg visste det ikke!» Det er gjenkjennelig stoff for mange av oss. Ikke bare fra Bibelen, men fra våre egne liv. Gud var der allerede, som en far eller mor som sitter ved sengen når barnet våkner opp.

Ikke bytt adresse, ikke flytt ut av deg selv, du som har tatt bolig i Kristus. Stormen vil ha deg med på sine premisser. Men alt den kan gi deg tilbake, er mer storm.

En beseiret by greier ikke å beskytte seg. De nedbrutte murene blir selve problemet. Årsaken til at røvere og inntrengere stadig farer gjennom byen. Det er derfor Gud hele tiden har dine nedbrutte murer for sine øyne. Han fortsetter å se dem, inntil han har bygget dem opp igjen.

Guds fred er plasskrevende. Å legge ned sitt liv for Gud er å gi denne freden plass.

Vernet er ikke å gjemme seg for Gud, men å avsløres av ham, stå åpen. Hvorfor? Fordi han er en god Far, som favner og skjuler oss i sin tilgivelse, om vi lar ham vende oss til ham.

Det ser kanskje ikke fromt ut å takke ham når våre egne synder er mest åpenbare. Men det er en av de dypeste formene for tilbedelse.