På den onde dagen, får lett den onde dagen hele oppmerksomheten. Det som trykker ned kan få både første og siste ordet. På den onde dagen må en annen få snakke først. Men Han er ikke uhøflig, han må få slippe til. 

Som kristne er vi ikke alltid trygge på Guds bekreftelse, nåde eller kjærlighet. Da slåss vi til tider på livet, mot oss selv eller mot andre. Vi ser ikke at Gud egentlig har nok for alle sine barn.

Jakten på en anerkjennelse som aldri kom fra en jordisk far, kan ta oss svært langt. Vi kan utrette mye. Men fruktene blir ikke udelt gode, de smaker ikke alltid far.

Derfor, lytt til hva han spør deg om, når du kommer til ham. Han spør litt som når en voksen hjelper et barn med å få ordene fram. Da kan det komme et personlig spørsmål fra hjertet ditt.

Da vi var barn var det så mange steder å gjemme seg. Husker du det? I et slott av sofaputer og tepper, eller midt i bærbuskene, eller innerst på et fang.

Tror du det var den gamle tolleren som plutselig skulle gi mangedobbelt igjen av det han hadde stjålet? Nei, det var det nye livet som allerede strålte av Sakkeus. Det ufortjente initiativet fra Jesus gjorde at Sakkeus kunne svare. (Lukas 19)

Men hva skjer når Jesus får se mannen foran seg? Jesus kaller ham ikke lam, men sønn. Og så sier han: «syndene dine er tilgitt».

"Jeg er døren. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst, og han skal gå inn og ut og finne beite." Johannes 10

Men hvis nåden i Kristus får lyse opp dette rommet, vil tiden alene med Gud være et sted du lengter tilbake til. Og du vil oppdage at du «stjeler» til deg øyeblikk i hans nærhet.

Når Jesus er rolig, ber han deg også om å være det. Gjennom kamp og stormer hviler han mye mer enn vi skulle tro.