Hvor driver jeg avsted når jeg er helt alene, fri fra andres “øyne” ?

Hvilken forvandling skjer når jeg oppdager tilfuktsstedet? 

Å bli kjent på sin egen frykt.

Hva skjer med meg når jeg er redd ?

Hva fungerer og hva fungerer ikke i møte med frykt ?

Finnes det en trygg vei gjennom tåka ?

Hva skjer i kroppen når jeg er tilgjengelig og hva skjer når jeg ikke er det?

Kan sårbarhet være en nøkkel ?

Er kjærlighet noe som bare skjer i møte med andre ?

Eller er kjærlighet noe jeg kan vekke i meg selv? En ressurs i møte med frykt?

Denne episoden minner meg på hvem jeg er og hvor jeg egentlig ønsker å leve fra.

Er tillit det samme som å være naiv ?

Eller kan tillit være en kvalitet som kan styrke meg innenifra, bare jeg vet hvordan?