Fra Rousseaus allmennvilje, via arbeiderklassen til frankfurternes massekultur, har «massen» vært modernitetens skygge. Massen er både hva demokratiet er ment å representere, samtidig som massen alltid har representert en trussel mot det styrende status quo. Sett ovenfra må massen styres, kontrolleres og disiplineres for ikke å bli farlig, voldelig og undergravende. Massen fremstår som en urkraft, en presivilisatorisk, umenneskelig klump uten rasjonalitet og anstendighet. Samtidig er massen hva som produseres av kapitalens infrastruktur og modernitetens rasjonalitet. Vel så mye som massen trenger statens styrende hånd, legitimerer staten seg gjennom massen.
Modernitetens ambivalente forhold til massen er temaet for Eirik Høyer Leivestads bok Frykt og avsky i demokratiet. Men der Leivestad hevder at vi nå er på vei inn i en ny epoke hvor massen igjen fremstår som historiens subjekt, hevder tenkere som Franco «Bifo» Berardi at massen har fått en arvtaker i «svermen». Svermen er i motsetning til massen ikke mulig å representere, den har intet samlende prinsipp, annet enn den infrastrukturen som til enhver tid kobler den sammen. Den er ustadig, ikke-kollektiv og uregjerlig. Og kanskje viktigst av alt – langt fra Rousseaus allmennvilje – har den ingen pretensjoner om å være på vei mot noen form for universell fremtid.
Antidepressiva tar i den første av høstens episoder som kretser rundt paraplyen «Adjø Universialitet!» for seg hvordan svermen har erstattet massen som samtidens definerende subjekt. Og hvem er egentlig denne mystiske Representanten og hvorfor har han et maskingevær i undikken?
