Mens vi står her, med virkelighetslitteraturens knapt pustende legeme mellom oss, tar vi oss selv i å lure på hvem denne skikkelsen egentlig var, mens den ennå var vital og levende. Menneske eller beist, narsissistisk navlebeskueri eller modig opprør mot den postmodernistiske døsen som for lenge har fått dominere landsbyens samtaler?
For å salve virkelighetslitteraturens legeme før dens siste reise, har vi sendt bud på den lokale presten, Frode "Kant" Helmich Pedersen, som i tillegg til den siste olje har tatt med seg kategorier og andre analytiske verktøy - for en god prest lar aldri muligheten for en interessant obduksjon gå fra seg.
I lyset av de flakkende stearinlysene, mens vi lytter til den gamle, men like fullt merkelig våkne skikkelsens stadig tyngre åndedrett, og lyden av obduksjonsverktøyene som pusses av prestens assistent - en halt liten mann med ett øye og pukkelrygg - begynner vi så smått å spekulere i hva det kirurgiske snittet vil avsløre: Var dette et barn av postmodernismen, av fransk (her referer fransk også til de skandinaviske franskmenne, nemlig svenskene) autofiksjon, senkapitalistisk virkelighetshunger, konsumeristisk likegyldighet til annet enn det umiddelbare og personlige, eller var det noe helt annet, et monster vi selv har skapt, den første av mange?
