Goya: The Sleep of Reason

1984 og Orwell nevnes ofte som forfatteren som var mest klartenkt om vår tid. En annen forfatter, en samtidig, er like aktuell. Ungarske Arthur Koestler. Hans Mørke midt på dagen skildrer Moskvaprosessene på midten av 30-tallet. De tiltalte tilsto de mest vanvittige forbrytelser.

Kommunismen forsto å utnytte menneskets dårlige samvittighet. Den vet at vi alle har et behov for å bekjenne og få tilgivelse. Hvis noen benekter eller ler hånlig at kristendommens begrep om synd, så er det bare å se på hvordan kommunismen har utnyttet menneskelig svakhet: Det er den samme syndsbevissthet som kristendommen snakker om. Men til forskjell fra kristendommen, finnes det ingen nåde i kommunismen. Du kan få lov å ofre deg for fellesskapet, men ditt liv er ikke verdt noenting. Bare fellesskapet er verdt noe og det er partiet som forvalter det.

Det er utrolig å se disse mekanismene utspille seg i dagens USA. Et jurymedlem i Derek Chauvin-rettssaken gir intervjuer om hvorfor han påtok seg oppdraget: For å forandre USA. Da blir rettssaken et middel i et korstog for sosial rettferdighet. Når landets øverste myndighet sier saken er et bevis på USAs systemiske rasisme, er vi tilbake i Moskvaprosessene.

De som er «agens», utøvere av ideologien, må finne syndebukker. I Sverige har justisminister Morgan Johansson lagt frem et lovforslag som vil forby rasistiske organisasjoner og medier. Hvem som fortjener disse betegnelsene bestemmer deres politiske motstandere. All upartiskhet og likhet for loven forsvinner. Akkurat som i USA.

I Norge henger vi litt etter, men vi er på samme spor. Mediene unnlater å rapportere om kritisk raseteori. Akkurat ordet rase har ingen god klang i norske ører så mediene holder klokelig munn, men før eller siden vil det dukke opp også her.

Det gjør inntrykk å høre en annen generasjon Holocaust-overlevende fortelle om at han tok barna ut av skolen i New York, fordi han ikke fant seg i at barna ble lært opp til å hate seg selv pga av at de er født hvite.