Venstresiden har ingen nye ideer, men resirkulerer bare de gamle. Når man leser medienes kommentarer og reportasjer om attentat på Charlie Kirk føler man seg hensatt til Det norske Studentersamfunn på 60-tallet: Ordet fascisme var den gang som kryptonitt mot borgerskapet. I dag er det helt dødt og det har kanskje noe å gjøre med at det ikke lenger finnes noe borgerskap.

Venstresiden vant og overtok hele butikken. Det finnes ingen opposisjon på institusjonsnivå, partier og medier. Derav venstresidens nervøsitet. For den husker hvordan den selv kom til makten og er fast bestemt på å hindre andre i å styrte den.

Derav bruken av ordet fascist. Men å kalle et offer for et politisk attentat for fascist klinger ikke særlig godt. Heller ikke i Skandinavia. Venstresiden mister noe av sin uskyld. Den har klandret Trump i alle år, nå viser det seg at det er de som hyller vold.

Venstresiden er også sårbar fra en annen kant: Den har giftet seg med Hamas og Palestina og har gjort denne kampen til noe eksistensielt. Dermed kommer legitimering av vold i to tapninger: Både mot Trump og Maga og mot israelere. Her er europeere i Norge og Spania ved å vikle seg inn i et nett det kan bli vanskelig å komme seg ut av.

For 13 år siden var det IS som sjokkerte Europa. Ungdom flokket til Syria for å slåss under svarte faner.

Nå er det europeiske ledere som svermer for Hamas og Syria.

Det er dype motsetninger innad i Vesten og Norge risikerer å havne på feil side. Fra fredsnasjon til anti-israelsk, pro-palestinsk. Det offisielle Norge har skapt noen forventninger hos nye innbyggere som det skal bli vanskelig ikke å innfri.