Iran, krigen og reaksjonene i Vesten avslører hvor fort fortellingen sprekker når virkeligheten ikke oppfører seg slik den “skal”. Når tusenvis av iranere i eksil jubler over at regimet svekkes, burde det være umulig å overse. Likevel får denne siden av saken langt mindre oppmerksomhet enn den fortjener. Hva skjer når mennesker som selv har flyktet fra et brutalt regime, uttrykker håp, lettelse og feiring, mens offentligheten rundt dem fortsetter å snakke som om bildet er mye enklere enn det er?

Her handler det ikke bare om Iran, men om narrativer, mediedekning, konsensus og hvem som får definere virkeligheten. Når bestemte perspektiver løftes frem og andre tones ned, formes også måten vi lærer å forstå verden på. Spørsmålet er ikke bare hva som skjer i Iran, men hva som skjer med oss når vi blir så vant til én fortelling at vi ikke lenger ser det som står rett foran oss.