En dramatisk feberkrampe hos Alf Kåres eldste sønn blir inngangen til en annerledes Kulturkrigen-samtale om farskap, barn, mening og det å leve for andre. Ambulanse, blå lepper, kramper, en baby på armen og en gutt uten kontakt gjør noe med hjertet. Det setter ord på hvorfor barn ikke er en abstrakt verdi, men konkrete mennesker vi er kalt til å beskytte, elske, oppdra og legge ned livet for.

Derfra går samtalen videre inn i Kulturkrigens dypere familiehistorie: Småbarnslivet kan være brutalt slitsomt, men slitet er ikke et argument mot barn. Det viser at dyp mening og umiddelbar komfort ikke er det samme. Vi er ikke skapt til å leve for oss selv. Vi er skapt til å gi oss selv, enten i ekteskap og familie eller i sølibat og tjeneste for Gud. Og hvis vi virkelig tror at familie er en bedre historie, må vi også passe på at arbeidet vårt for familien ikke ender med at vi forsømmer våre egne.

Kontakt oss på [email protected].