Vi går inn i en tid i kirkeåret hvor tekstene handler mye om å søke og finne. Å søke og finne Gud, både i hvem Jesus var og er, og i hvordan Gud åpenbarer seg for oss og virker i oss.

Og hvis det er én ting tekstene lærer oss, så er det at ting kanskje ikke alltid er så komplisert som vi forestiller oss. Ikke engang, eller kanskje man burde si «spesielt ikke», når det gjelder søken etter Gud. Så i stedet for å tenke på hvor vi skal lete etter Gud, bør vi kanskje bare la oss bli funnet – og lytte til hvordan Jesus møter den som søker fellesskap med ham.

Velkommen til å lytte til våre tanker før søndagen!

 

Kristi åpenbaringsdag

Og gutten vokste og ble sterk, fylt av visdom, og Guds nåde var over ham.

Hvert år pleide Jesu foreldre å dra til Jerusalem for å feire påske. Da han var blitt tolv år, dro de som vanlig opp til høytiden. Men da høytidsdagene var over og de skulle hjem, ble gutten Jesus igjen i Jerusalem uten at foreldrene visste om det. De trodde han var med i reisefølget, og gikk en dagsreise før de begynte å lete etter ham blant slektninger og venner. Da de ikke fant ham, vendte de tilbake til Jerusalem for å lete etter ham der. Først etter tre dager fant de ham i tempelet. Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål. Alle som hørte ham, undret seg over hvor forstandig han var og hvor godt han svarte. Da foreldrene så ham, ble de slått av undring, og hans mor sa: «Barnet mitt, hvorfor har du gjort dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så redde.» Men han svarte: «Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?» Men de forsto ikke hva han mente med det han sa til dem.

Så ble han med hjem til Nasaret og var lydig mot dem. Men hans mor tok vare på alt dette i sitt hjerte. Og Jesus gikk fram i alder og visdom. Han var til glede for Gud og mennesker.

Luk 2:40–52