Vi blir vanligvis fortalt at kjærligheten er størst av alt. Men når man snakker om kjærlighet i de greske tekstene i Det nye testamente, skilles det mellom eros og agape. Eros er tiltrekningen, forelskelsen, den lystne kjærligheten. Agape er den rene kjærligheten, den selvoppofrende, den som vanligvis sammenlignes med kjærligheten en mor føler for barnet sitt.

I salmeteksten møter vi agape. Salmisten beskriver en Gud som elsker som en forelder – med en ren kjærlighet som gir uten å kreve noe tilbake, en kjærlighet som ikke tar opp feil eller holder fast i gamle konflikter, en kjærlighet som bare vil godt.

Hvorfor? Svaret skimtes i siste strofe: Gud vet hvordan vi er skapt, han husker vårt opphav, og han vet at vår tid er begrenset.

Eller med andre ord: Gud ser på oss som sine barn og han vil ikke at noe skal kunne skille oss fra hverandre. Gud vil ha fellesskap med oss, og derfor ønsker han å bli forsonet mens det er tid. Men han vet også at han ikke kan legge den byrden på barnet, og derfor gjør han seg selv til forsoner. I Jesus Kristus.

Velkommen til å lytte til våre tanker før søndagen!

4. søndag i fastetiden

Barmhjertig og nådig er Herren,
langmodig og rik på miskunn.
Han anklager ikke for alltid
og er ikke evig harm.

Han gjør ikke med oss etter våre synder,
og lønner oss ikke etter våre misgjerninger.

Så høy som himmelen er over jorden,
så stor er Herrens nåde
mot dem som frykter ham.

Så langt som øst er fra vest,
så langt tar han våre synder bort fra oss.

Som en far er barmhjertig mot sine barn,
slik er Herren barmhjertig
mot dem som frykter ham.

For han vet hvordan vi er skapt,
han kommer i hu at vi er støv.

Salmenes bok 103, 8-14