Personen – eller personene – som skapte tekstene vi i dag finner i kapittel 40–55 i Jesajas bok, levde i en tid som var overraskende lik vår: de måtte forholde seg til livet i et fremmed land, omgitt av en ny religion, et nytt språk og en ny kultur, der deres egen jødiske identitet begynte å smuldre opp.Vi trenger, når man tenker over det, de samme tingene som det jødiske folket trengte i Babylonia for 2500 år siden.Vi må også ta frem den usynlige bøtta, eller i vårt tilfelle, ryggsekken, med historie, kultur og religion som vi bærer rundt på. Og pakke den om, slik at den også fungerer i vår tid – ja, for å lede oss inn i en ny og bedre tid. Der vi ikke har kvittet oss med Gud, men der vi har beredt en plass for ham.Vi må ta det arbeidet på alvor.Velkommen til å lytte til våre tanker før søndagen!____________________________3. søndag i adventstiden/Tredje söndagen i AdventTrøst,trøst mitt folk,sier deres Gud.Tal til Jerusalems hjerteog rop til henneat hennes strid er fullført,at hennes skyld er betalt,at hun har fått dobbelt fra Herrens håndfor alle sine synder.En røst roper:Rydd Herrens vei i ørkenen,jevn ut en vei i ødemarkenfor vår Gud!Hver dal skal heves,hvert fjell og hver haugskal senkes.Bakket land skal bli til sletteog kollene til flat mark.Herrens herlighetskal åpenbare seg,alle mennesker skal sammen se det.For Herrens munn har talt.En røst sier: «Rop ut!»Jeg svarer: «Hva skal jeg rope?»«Alle mennesker er gress,all deres troskaper som blomsten på marken.Gresset tørker bort, blomsten visnernår Herrens ånde blåser på den.Sannelig, folket er gress.Gresset tørker bort, blomsten visner,men ordet fra vår Gud står fast for evig.»Jes 40, 1–8