Det er ting vi må gjøre – for vår tro og vårt forhold til Gud, men også for Guds rike her på jorden. Selv om det virker fullstendig ulogisk, sprøtt og til og med uforsvarlig.

Fordi når Gud taler til oss – ikke nødvendigvis med ord – trenger vi ikke bare å lytte. Vi må også svare. Vi må gjøre.

Derfor er tiden inne.

Det er på tide å stå opp for den kristne troen – for oss som enkeltpersoner, men også i samfunnet. Hvis vi ikke kjemper for vår tro, hvem vil vel gjøre det? Og hvis ingen bryr seg, hvis ingen kjemper, er det dessverre bare et spørsmål om tid før samfunnet vil se veldig annerledes ut.

Hvis folk rundt oss synes vi er gale eller latterlige, hvis de skjeller oss ut – so what? Gud vet. Gud forstår oss. Gud bærer oss.

Velkommen til å lytte til våre tanker før søndagen!

_______________________________________

2. søndag i fastetiden

Jesus var i Betania hos Simon den spedalske. Mens de lå til bords, kom det inn en kvinne med en alabastkrukke med ekte og kostbar nardussalve. Hun brøt krukken og helte salven ut over hodet hans. Noen som var der, sa forarget til hverandre: «Hva skal denne sløsingen med salve være godt for? Salven kunne vært solgt for mer enn tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige.» Og de snakket strengt til henne. Men Jesus sa: «La henne være! Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg. De fattige har dere alltid hos dere, og dem kan dere gjøre godt imot så ofte dere vil, men meg har dere ikke alltid. Hun gjorde det hun kunne. Hun har på forhånd salvet kroppen min til gravferden. Sannelig, jeg sier dere: Overalt i verden hvor evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.»

Markus 14, 3-9