Johannes Døperen er en av Det nye testamentets mest merkelige, høylytte og kompromissløse skikkelser. Johannes levde som eremitt ute i ørkenen, han hadde på seg klær laget av kamelhår og livnærte seg av gresshopper og vill honning. Men folket ser ut til å ha respektert og satt pris på Johannes – mange lyttet til læren hans og mange ble døpt av ham i Jordan. Men Johannes vendte stadig tilbake til at det ikke var han selv som var viktig, men at en annen skulle komme etter ham, en som ikke ville døpe med vann, men med ånd og ild.

Johannes var ikke redd for å si hva han mente, og nølte ikke med å tråkke på såre tær – selv om tærne tilhørte de mektige og innflytelsesrike. Han utfordret og provoserte, og til slutt ville Johannes frimodighet koste ham livet. Det var absolutt en risiko Johannes var villig til å ta, for noen ting måtte rett og slett sies.

Johannes viser oss at selv de kontroversielle, ubehagelige og provoserende stemmene trengs i Guds tjeneste. Ikke alt kan være mellommelk. Alt kan ikke være «lagom».

Derfor er Johannes et forbilde for vår tid.

 

2. søndag i treenighetstiden

«Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å ta av ham sandalene. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild. Han har kasteskovlen i hånden og skal rense kornet på treskeplassen. Hveten sin skal han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner.»

Matt 3:11-12

 

Kjøp bøker fra Document Forlag!