Gud er på ferde, helt uavhengig av hva vi gjør. Samtidig er det noe utrolig (og alvorlig) i at Han inviterer oss med. Hva skjer når vi våger å stoppe opp og spørre: "Hva gjør du nå, Gud", og blir med på det som Han gjør?  Bibelreferanser: Apostlenes gjerninger 9, 1-22