Fra 1900 til 1940 utviklet Svalbard seg fra et arktisk fangst- og ekspedisjonsområde til et internasjonalt gruvesamfunn. Kullforekomstene gjorde øygruppen økonomisk interessant, og både norske, britiske, amerikanske, svenske og russiske selskaper etablerte virksomhet der.

I 1920 ble Svalbardtraktaten undertegnet. Den ga Norge suverenitet over øygruppen, men sikret samtidig borgere og selskaper fra andre traktatland rett til næringsvirksomhet. I 1925 trådte traktaten i kraft, og Svalbard ble formelt en del av Kongeriket Norge.

Mellomkrigstiden var preget av gruvedrift, særlig i Longyearbyen, Barentsburg, Grumant, Svea og Ny-Ålesund. Samfunnene var små, isolerte og sterkt knyttet til arbeidsplassene. Livet var hardt, med lange vintre, farlig arbeid og stor avstand til fastlandet.

Da Norge ble okkupert i 1940, sto Svalbard i en særstilling. Øygruppen var norsk, men lå langt fra fastlandet og hadde både norske og sovjetiske interesser. Dette gjorde Svalbard strategisk viktig da krigen etter hvert også nådde Arktis.

Med Haakon Kvaale fra Svalbard Museum og programleder Jitse Buitink

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.