Historien om Dagny Loe og Jørgund Sivertsen er historien om to kvinner fra Øst-Finnmark som ble dratt inn i en av de mest brutale delene av okkupasjonshistorien i nord. Begge levde i det lille kystsamfunnet Berlevåg under krigen. Begge mistet ektemennene sine i det tyske oppgjøret mot partisanmiljøet sommeren 1943. Begge ble arrestert og sendt gjennom det tyske fangesystemet. Og begge kom hjem til et liv som aldri kunne bli det samme igjen.

Jørgund Sofie Sivertsen, født Mikkelsen, ble født 27. november 1915. Biografiske omtaler av boka De kuer oss aldri! beskriver henne som ei jente fra Kramvik ved Kiberg i Varanger. Det er viktig bakgrunn. Kiberg lå ikke i utkanten av verden, men i et grenseområde der havet, Russland og Finnmark bandt folk sammen. Pomorhandelen mellom Nord-Norge og Russland var en bærebjelke i nord fram til 1917, og Kiberg lå ved det østligste punktet på Norges fastland. Etter krigen ble stedet kjent som «Lille Moskva», nettopp fordi forbindelsene østover og partisanmiljøet satte så dype spor.

Tre år eldre var Dagny Kristine Loe, født Hartviksen i Berlevåg 14. oktober 1912. Hun giftet seg med Osvald Edmund Loe i 1931, og paret fikk åtte barn. Ruth Oddny var den yngste; de andre barna var Jan, Solbjørg, Erna, Lilla, Ole, Kristian og Bjørn Arne. Dagny ble boende i Berlevåg, der hun som husmor og åttebarnsmor levde i et kystsamfunn som under krigen også ble et viktig rom for motstand, etterretning og skjul.

Da Tyskland angrep Sovjetunionen 22. juni 1941, fikk kysten i Finnmark enda større strategisk betydning. Forsyningene til Murmansk gikk sjøveien nord om Norge, og den første arktiske konvoien seilte i september 1941. I dette landskapet ble lokalkunnskap om kyst, skipstrafikk og tyske anlegg verdifull. Lokalhistoriewiki og fangearkivet viser at Dagny og Osvald Loe deltok i motstandsarbeid ved å rapportere om troppeforflytninger, skip og forsyninger til sovjetisk etterretning, og at de også skjulte partisaner. Også Jørgund Sivertsen omtales i biografiske kilder som en deltaker i partisanenes motstandsarbeid i Berlevåg.

Sommeren 1943 slo tyskerne tilbake. I Persfjord- og Berlevåg-området hadde partisaner operert med hjelp fra lokale nettverk, og da tyskerne fikk gjennombrudd i etterforskningen, fulgte razziaer, harde avhør og en bred opprulling. Fangearkivets omtale av «Persfjord-tragedien» opplyser at det var krigsrett i Bjørnevatn ved Kirkenes 17. august 1943, at 14 nordmenn sto tiltalt, og at 11 av dem ble dømt til døden og henrettet dagen etter. Blant de henrettede var Osvald Edmund Loe og Øistein Meier Angel Sivertsen, Jørgunds ektemann.

For Dagny Loe kom katastrofen mens familien allerede var slått i stykker. Fangeregisteret viser at hun ble arrestert i Berlevåg (Løkvika) 15. august 1943. I hennes egen etterkrigsfortelling, gjengitt på Lokalhistoriewiki, beskrives transporten til Kirkenes med den seks uker gamle Ruth Oddny. Da de kom fram, var barnet dødt. Derfra gikk veien videre gjennom Kirkenes, Lübeck, Jauer og Aichach, der hun satt til frigjøringen. Dagny ble siden kjent for at hun i fangenskap broderte livshistorien sin på et grått teppe. Da hun kom hjem til Norge i 1945, veide hun 37 kilo.

Etter krigen levde begge videre som tidsvitner, ikke bare som ofre. Dagny Loe fikk ettersendt Deltakermedaljen nesten femti år for sent og sendte den tilbake. I 1992 ga datteren Lilla Loe det grå teppet til Sør-Varanger Museum, og i 2010 fikk Dagny Kongens fortjenstmedalje i sølv. Jørgunds historie ble løftet fram i Hans Kristian Eriksens bok fra 1993. Begge kvinnene er også blant de ti som forteller i dokumentaren Mørketid: kvinners møte med nazismen, som fikk Amanda for beste dokumentarfilm i 1995. Slik ble livene deres en del av den større historien om kvinnene som bar partisankrigen, fangenskapet og etterkrigstidens stillhet på sine skuldre.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Nesten så langt som det er mulig å komme unna Nord-Norge, ligger Syd-Georgia. Øya som er kjent som en av de mest ensomme steder på kloden huset i noen tiår flere hvalfangststasjoner. Under krigen fikk stedet og hvalfangsten stor betydning og det ble behov for å bevokte øya. Dette er historien om garnisonen i Syd-Georgia.

På kaia i Sandefjord ligger hvalfangstskipet Southern Actor som var en del av flåten som fangstet på “øya” som var kallenavnet på Sør-Georgia. Her treffer jeg et engasjert gjeng og får høre om “øya” av Øystein Hansen, Erik Hansen, Ivar Liverø, Per Olaf Larsen og Tore Børning.

Sør-Georgia hadde før krigen ingen militær betydning i tradisjonell forstand. Øya var et senter for norskdominert hvalfangst, med Grytviken som administrativt og industrielt sentrum. Hvaloljeproduksjonen var av stor strategisk verdi for Storbritannia, særlig som innsatsfaktor i krigsindustrien.

Allerede i 1940 ble det klart for britiske myndigheter at Sør-Georgia kunne få betydning i krigen, både som mulig mål for tyske overflatefartøyer og som del av det globale væretterretningssystemet. I Sør-Atlanteren opererte tyske hjelpekryssere, og tyske raid mot hvalfangstnæringen forekom. Dette skapte behov for et minimum av militært forsvar.

To 4-tommers marinekanoner ble sendt til Sør-Georgia og plassert ved Grytviken. I en tidlig fase ble disse bemannet av lokale hvalfangere, hovedsakelig nordmenn, som fungerte som frivillige artillerister. Disse var sivile, men hadde ofte tidligere militær erfaring og høy teknisk kompetanse.

I 1941 besluttet britiske og norske myndigheter å etablere en formell norsk militær avdeling på øya. Dette resulterte i utsendelsen av «Norwegian Detachment No. 1». Avdelingen besto av én offiser, flere underoffiserer og menige, totalt rundt fjorten mann. Avdelingen stod under britisk overordnet kommando, men var norsk i sammensetning og indre disiplin.

Oppgaven var å bemanne kystartilleriet ved Grytviken, sikre radiostasjoner og beskytte havneanlegg og forsyningslinjer. Avdelingen hadde også beredskap mot mulig landgang eller raid fra tyske fartøyer. Tjenesten var preget av isolasjon, krevende klima og lange perioder uten operativ aktivitet, men med konstant beredskap.

I 1942 ble den norske militære avdelingen trukket tilbake. Etter dette ble artilleriet igjen bemannet av lokale frivillige. Sør-Georgia forble likevel under kontinuerlig britisk kontroll gjennom hele krigen. Øya ble aldri direkte angrepet, men forble et potensielt mål og et viktig bakre støttepunkt i Sør-Atlanteren.

Under hele krigen var det norske nærværet på Sør-Georgia betydelig, både gjennom militær avdeling og gjennom sivile hvalfangere i strategisk viktige roller. Dette gjør Sør-Georgia til et særtilfelle i norsk krigshistorie: et sted utenfor både Europa og Nord-Atlanteren, men med direkte norsk militær tilstedeværelse og kommandoansvar.

Sør-Georgia viser hvordan krigen var global også for små nasjoner, og hvordan norske soldater og offiserer kunne havne i tjeneste i de mest perifere områder av verdenskrigen, langt fra hjemlandet, men med oppgaver som var tett knyttet til krigens overordnede strategiske sammenheng.

Kilder:

https://www.nb.no/items/27e829cebf7956c918e2e75886ff4292?page=175&searchText=%22nord-norge%22

https://www.nb.no/items/3ec86ccaed7df324c4cbe538d3c38a2d?page=3&searchText=%22johannes%20orderud%22%20%22lars%20henriksen%22

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

I denne episoden retter vi blikket mot Lille Norge – den norske flyvåpenleiren i Canada under andre verdenskrig, der norske flygere fikk opplæring mens hjemlandet var okkupert.

I programmet møter vi Simen Knutssøn ved Norsk Luftfartsmuseum i Bodø, som forteller om bakgrunnen for Lille Norge og hvilken betydning leiren fikk for oppbyggingen av norske luftstyrker i eksil.

Vi får også høre Lars-Erik Michaelsen fra NRK i samtale med flygeren Odd Haabet fra Sør-Varanger, som gir et personlig innblikk i denne delen av krigshistorien.

Dette er en episode om opplæring, motstand og norske skjebner langt hjemmefra – men også om hvordan krigen skapte nye veier inn i kampen for frigjøring.

Takk til Flymuseet i Bodø, Forsvarshistorisk Museum og NRK.

Programleder - Jitse Buitink

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Galina Lapij, en ukrainsk kvinne, dukket opp under utrolige omstendigheter, på Svalbard. I 1985 ble hun funnet vandrende barbeint langs sjøkanten etter å ha hoppet over bord fra turistskipet Maxim Gorkij og tatt seg i land på en karrig odde. Hun arbeidet som serveringsdame om bord – men ble aldri meldt savnet av de sovjetiske myndighetene.

Historien om Galina ble raskt et lite mysterium fra den kalde krigen. Hvorfor forlot hun skipet? Hva var det hun flyktet fra – og hva skjedde med henne etterpå?

Journalist og dokumentarskaper Birger Amundsen møtte Galina og begynte å følge sporene etter henne. I denne podcasten forteller han historien slik han opplevde den – om kvinnen fra Svalbard, om spørsmålene som oppsto, og om hvordan en enkel hendelse kunne utvikle seg til en fortelling som fortsatt vekker undring.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Birger Amundsen har reist mye. Med mikrofon. Med kamera. Med notatblokk. Men det finnes ett sted han aldri egentlig har forlatt.

Svalbard.

I sin nyeste bok, Spillet om Svalbard, går han rett inn i det politiske og historiske kraftfeltet som omgir øygruppen. Stormaktinteresser. Strategi. Symboler. Og fortellingen om hvem som egentlig eier historien om nord.

Men når han blir spurt hvorfor han vender tilbake, svarer han stille:

«Jeg dro ikke tilbake til Svalbard, for jeg forlot aldri.»

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Programleder Jitse Buitink besøker Birger Amundsen i sitt hjem i Tromsø.

I denne miniserien møter vi Birger Amundsen, en av Norges mest markante fortellere av polar- historie. Amundsen har skrevet en rekke bøker og fulgt ekspedisjoner i grenselandet mellom vitenskap, eventyr og overlevelse.

Gjennom egne ord forteller han om et liv viet til ekspedisjoner, skriving, radiomontasjer og feltarbeid i både Arktis og Antarktis.

Serien følger reisen fra en etterkrigsoppvekst i Kjøllefjord i Finnmark til noen av verdens mest utilgjengelige områder.

Dette er ikke bare historien om polarområdene, men om mennesket som valgte å leve tett på dem.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Heinkel He 59 var et tysk to-motors dobbeltdekker-sjøfly, utviklet tidlig på 1930-tallet og brukt av Luftwaffe ved krigsutbruddet i 1940. Flytypen var allerede teknologisk foreldet, men ble likevel brukt langs norskekysten til rekognosering, transport og redningstjeneste. Om lag 140 fly ble produsert.

Under felttoget i Norge våren 1940 opererte He 59 hyppig langs kysten av Nordland og Helgeland. Flyene var sårbare, særlig når de lå på sjøen, og flere gikk tapt i Norge. Luftwaffe meldte minst 13 Heinkel He 59 tapt i Norge i løpet av kampene i 1940.

I midten av mai 1940 fant en av de mest kjente episodene sted i Alstahaug. Et tysk sjøfly av typen Heinkel He 59 ble tvunget ned i området rundt Alsta/Alstahaug, enten etter skade eller som følge av situasjonen på bakken. Flyet ble oppdaget av norske styrker og lokale vaktmannskaper. Besetningen ble tatt til fange, og flyet satt ut av spill.

Hendelsen inngikk i en serie episoder der norske marinefartøy og lokale styrker fortsatt utøvde kontroll langs Helgelandskysten, selv mens tyske bakkestyrker rykket nordover inne i landet. Episoden i Alstahaug viser hvordan krigen langs kysten også besto av enkeltmøter, improvisasjon og lokal innsats – langt fra de store slagene, men med varige spor i nordnorsk krigshistorie.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

På Trondenes – et sted mange forbinder med kirke, historie og stillhet – lå en dødsleir. Her ble sovjetiske krigsfanger brukt opp, brutt ned og drept under den tyske okkupasjonen av Nord-Norge.

I denne episoden besøker programleder Jitse Buitink ruinene sammen med forfatter og lokalhistoriker Frode Bygdnes. De går i terrenget der leirene lå og snakker om det som skjedde: fortellinger om ihjelfrysing, et gasskammer, massegraver, likbål og et krematorium.

Noe av dette er dokumentert i dødstall, vitneforklaringer og fysiske spor. Annet lever videre i fortellinger og minner fra stedet. Samlet tegner det et bilde av et system der kulde, sult og vold ikke var tilfeldige konsekvenser, men virkemidler – og der døden var en del av hverdagen.

Dødsleiren på Trondenes er ikke en episode om abstrakt krigshistorie. Det er en samtale om et konkret sted der mennesker ble fratatt navn, kropp og liv – og om hvorfor disse historiene fortsatt må sies høyt.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

I denne episoden av Nordnorsk Historie følger vi den tidligere redningsskøyta RS Nordland på en dramatisk ferd sørover i årene etter andre verdenskrig. Det som på overflaten kan se ut som en ordinær seilas, viser seg å være en planlagt flukt for flere dømte og mistenkte medlemmer av Nasjonal Samling.

Utgangspunktet er Redningsselskapets modernisering etter krigen. De eldre skøytene ble solgt, og RS Nordland havnet i hendene på Olav Holm – en tidligere sentral administrativ aktør i NS. Holm har lenge blitt omtalt som en ubetydelig mellommann, men nyere forskning viser at han spilte en viktig rolle i forberedelsene til flukten sommeren 1948.

I episoden møter vi historiker og forfatter Anne-Kristin Furuseth, kjent for boka Norske nazister på flukt. Hun forklarer hvorfor nettopp Argentina ble et foretrukket mål. Landet opplevde sterk økonomisk vekst under president Juan Perón, ønsket kvalifiserte innvandrere og manglet utleveringsavtaler med Norge. Samtidig fantes det etablerte nettverk som kunne hjelpe flyktningene videre.

Episoden gir et sjeldent innblikk i etterkrigstidens skyggesider: hvordan enkelte valgte eksil fremfor oppgjør, hvordan internasjonale nettverk fungerte i praksis – og hvordan disse flyktningene senere ble møtt av det etablerte norske miljøet i Argentina.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

1.desember 1900 går redningsskøyta RS 6 «Nordland» på grunn i den trange havna i Kjelvik på Magerøya i Finnmark. Skøyta er på vei inn for å fortøye etter oppdrag, men den faste plassen er opptatt av et annet fartøy, og under manøvreringen blir den satt ut av spill. Hendelsen skjer i havn og uten tap av liv, men Nord-Norge står igjen uten denne redningsskøyta.

RS 6 «Nordland» var bygget i 1894 etter tegninger av Colin Archer og inngikk i den tidlige flåten til Redningsselskapet. Tapet av skøyta førte senere til at utvandrede nordlendinger i USA, organisert i Nordlandslaget, samlet inn penger til en ny redningsskøyte. Resultatet ble RS 23 «Nordland», bygget i 1910 og satt i tjeneste i Nord-Norge.

I nesten førti år var RS «Nordland» en del av redningstjenesten langs kysten. Etter krigen ble skøyta solgt til Olaf Holm, tidligere riksjegermester og NS-lagfører. Kort tid senere forsvant fartøyet ut av norsk offentlighet, skiftet navn til Nord – og dukket opp i Argentina som fluktfartøy for norske nazister.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.