Nordnorsk historie

På kirkegården ved Hop kirke på Skjånes i Finnmark står fire gravsteiner med seks navn. Alle har samme dødsdato. Natt til søndag 6. mai 1945 kom tyske kommandosoldater til Hopseidet og skjøt seks lokale fiskere. De to yngste var 16 og 17 år. På frigjøringsdagen ventet familiene fortsatt på å få begrave sine døde. forsvaretsforum.no

Bare dager tidligere hadde folk på Hopseidet ropt hurra. Nyheten om Hitlers død hadde nådd Finnmark, og meldingene om kapitulasjonsforhandlinger ga håp om at freden var nær. Blant dem som husket jubelen, var Sigurd Fermann. Han fisket laks sammen med faren sin den våren. Snart skulle han bli et av de viktigste vitnene til det som skjedde ved Hopsfjorden.

Høsten før hadde familiene på Hopseidet unndratt seg tvangsevakueringen av Finnmark. Da våren kom, bodde flere fortsatt i det de hadde klart å berge etter nedbrenningen. For én familie var hjemmet en grunnmur med plater lagt over som tak. Barna bodde der sammen med de voksne, og ute på fjorden fortsatte fisket.

Forfatter og journalist Per Kristian Olsen kom tett på historien da han arbeidet med boka Jevnet med jorden. I podkasten Nordnorsk historie forteller han hvordan han gikk gjennom politirapporter og vitneforklaringer fra etterkrigstiden. Dokumentene forteller også om dagene før angrepet, da en gammel fjøs på eidet gjorde tjeneste som norsk observasjonspost. Her holdt en korporal og to menige vakt. En telefonlinje var forbindelsen deres til hovedkvarteret i Skoganvarre.

Den første meldingen om en ubåt i området kom 4. mai. De tre norske soldatene trengte flere til å holde utkikk, og lokale fiskere ble kalt inn til vakttjeneste. De fikk ingen våpen. Natt til 6. mai oppdaget en av vaktene, Leonard Eriksen, tyske soldater på vei ned fjellsiden mot fjøset. Den norske vaktsjefen ga fiskerne beskjed om å komme seg i sikkerhet.

De tyske soldatene hadde kommet med to ubåter og gått i land i to grupper. Seks av fiskerne som forsøkte å komme seg unna, møtte den andre gruppen. Ifølge vitneforklaringene Olsen gjengir, måtte de løfte hendene og gå nedover mot sjøen. Fermann fortalte senere at han hørte en av fangene spørre om soldatene virkelig ville skyte på sivile. Så hørte han skuddene.

En av kvinnene på Hopseidet mistet både mannen og sønnen sin denne morgenen. En tysk soldat kom også inn i familiens hjem og voldtok henne. Etter krigen forklarte hun politiet at hun hadde fått barna inn i rommet ved siden av. Til sammen mistet 17 barn faren sin under angrepet. De seks ble gravlagt på Skjånes 17. mai 1945.

Da norsk politi undersøkte åstedet, fant de rundt 150 tomhylser, forteller Olsen. Etterforskerne hadde også fotografier og forklaringer fra folk som hadde vært på eidet den morgenen. De klarte å spore opp den tyske lederen for aksjonen mens han fortsatt var i norsk fangenskap. Mange av soldatene som hadde deltatt, var allerede sendt hjem. Den norske etterforskningen førte aldri til noen rettssak.

På 1960-tallet tok vesttyske myndigheter opp saken. Tidligere kommandosoldater forklarte at de hadde skutt i selvforsvar. Forklaringene deres stemte dårlig med sporene på åstedet og de norske vitnenes beretninger. Også denne etterforskningen endte uten tiltale. Familiene fikk lite informasjon fra myndighetene om hva som skjedde med saken.

I dag står det et minnesmerke på Hopseidet. Under en markering i 2020 beklaget daværende forsvarsminister Frank Bakke-Jensen at det hadde tatt så lang tid før norske myndigheter anerkjente belastningen for de etterlatte. I podkasten trekker Olsen fram én detalj fra Fermanns beretning. Da ubåtene forlot Hopsfjorden ved nitiden den søndagen, kunne han høre lyden av en grammofon fra sjøen.

Les, se video og bilder her: https://radionordnorge.no/tragedien-pa-hopseidet-seks-fiskere-ble-skutt-to-dager-for-frigjoringen/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Sett fra land er det lite som røper hvor grunt havet er utenfor Slettnes. Raanes forteller at det enkelte steder bare er to til fire meter dypt, selv langt fra land. Fiskerne hadde et eget knep for å finne leia. Når fyrtårnet og kirketårnet i Gamvik lå på linje sett fra båten, visste de hvor de var. To kjente landemerker, sett fra riktig vinkel, ga dem et med å navigere etter.

Lyset på Slettnes ble tent første gang 15. september 1905. I mørket kunne sjøfolkene se fyret, men i tett tåke trengte de et signal de kunne høre. I 1922 fikk Slettnes en tåkelur som ga et støt hvert trettiende sekund. Senere i podkasten kommer Raanes og programlederen over utstyr etter tåkeluren. Selve luren er borte, og Raanes skulle gjerne hatt den der ennå. Slettnes fyr

Da tyske styrker trakk seg tilbake fra Finnmark høsten 1944, sprengte de fyrstasjonen. Den nederste delen av støpejernstårnet ble stående. Etter krigen kunne fyrbyggerne derfor reise et nytt tårn oppå det gamle. Visit Nordkyn

I episoden forteller Raanes hvordan de tunge støpejernsdelene kom sjøveien til Risfjorden, der det fantes en havn å losse dem i. Oppe i tårnet går det an å følge arbeidet med øynene. Programlederen stanser ved stålet og skruene som holder konstruksjonen sammen. Lenger oppe kommer skiftet i trappa. Den som går til toppen, krysser dermed grensen mellom det opprinnelige Slettnes fyr fra 1905 og gjenreisningen etter krigen.

Da Slettnes ble gjenreist som familiefyr, bodde det to familier i hvert av de to bolighusene. Raanes trekker fram en detalj som sier mye om det lille samfunnet. Uansett hvilken stilling man hadde på fyret, fikk familien samme slags leilighet. Selv utedoene og bodene var like.

I maskinhallen gjaldt andre husregler. Gulvet var gråmalt og så velholdt at man ifølge Raanes måtte inn på sokkelesten. For ham, som selv har vært med på å sette bygningene i stand, er det en krevende standard å leve opp til.

Etter hvert ble familiehusholdene avløst av mannskaper som gikk turnus. Fyret ble automatisert i 1986, men det gikk nesten tjue år før den siste bemanningen forsvant i 2005. Store norske leksikon

Midt i samtalen får rommet der de sitter, en annen historie. Under den kalde krigen lyttet en stasjon ved Gamvik etter sovjetiske ubåter. Raanes forteller at hydrofoner på havbunnen fanget opp lyd, og at kabler førte signalene inn til land. På en gård i nærheten, lokalt kalt «Spiongården», arbeidet folk med å skille lyden av én ubåtklasse fra en annen.

Ifølge Raanes flyttet deler av virksomheten senere inn på fyrstasjonen. Datamaskinen som tok imot signalene, sto i nettopp det rommet der podkastintervjuet foregår.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Hva skjedde egentlig helt ytterst mot det frådende Barentshavet da krigen tok slutt og hverdagen skulle bygges opp igjen fra ruinene? I denne nervekittlende og fascinerende episoden av podkasten Nord-Norsk Historie tar Kai Brox oss med på en rå og ufiltrert rundtur på den historiske Brottkorp brygge i Gamvik museum. Her sitter historiene i veggane, og fortellingene lukter av saltvann, fiskeslo, krigshistorie og ekte nordnorsk kystkultur.

Slettnes fyr blinker i det fjerne, og strie havstrømmer river i sjøen rundt den værharde Nordkyn-halvøya. Historien om Gamvik og omliggende steder som Kinnvika, Skjånes og Tanafjorden er preget av ekstreme kontraster. Under andre verdenskrig ble store deler av Finnmark lagt i aske under tyskernes brutale brente jords taktikk høsten 1944. Innbyggerne måtte rømme opp i fjellene og bo i primitive huler og naturrom for å overleve den bitende vinteren.

Men episoden dykker dypere enn bare krigsmørket. Den løfter frem den utrolige viljestyrken til kystfolket som nektet å gi opp. Da freden kom, dro folk tilbake til tomme tufter og stelte i stand en heroisk gjenreisning. De bygget opp samfunnet på nytt med brakker, fiskebruk, skoler og et yrende foreningsliv med losjer, idrettslag og fulle skolegårder. På 1950- og 60-tallet kokte det her ute av liv, med hundrevis av fiskere, hektisk tørrfiskproduksjon, damptromler og dampende leverpresser der tran ble utvunnet til all verdens markeder. Museet i dag tar vare på alt dette før tidens tann visker det bort.

For deg som lytter, er denne runden på museet en unik sjanse til å forstå hvordan folk faktisk klarte å skape et levende samfunn på et sted der naturen og historien har vært så ubønnhørlig hard mot innbyggerne, og hvor hver eneste gjenstand, fotografi og kjenning bærer på en rystende historie om overlevelse, samhold og viljestyrke som strekker seg langt utover det vanlige i norsk historie. Det handler om menneskene som formet nord.

Med sin skarpe observasjonssevne og lokalkunnskap byr Kai Brox på detaljer du neppe finner i vanlige historiebøker. I podkastepisoden får du høre om:

• Det dramatiske forliset: Historien om den engelske livbåten som drev i land ved Slettnes fyr med 26 overlevende om bord under krigen, og hvordan lokalbefolkningen risikerte mye for å gjemme dem for tyskerne.
• Fiskerienes gullalder: Hvordan tørrfisk, saltfisk og biprodukter ble sendt ut fra Brottkorp brygge til markeder i Spania, Italia og Afrika, og hvordan handelen var selve livsnerven i nord.
• Moderne kystkultur: Hvordan islandske autolinebåter og supermoderne ferskfiskproduksjon med vannskjæring i dag holder liv i det lille, livskraftige kystsamfunnet i Gamvik.
• Krigsminner og hemmeligheter: Spor etter kanonstillinger, russergraver, ammunisjonslagre og gamle lyttekabler som vitner om den geopolitiske dramatikken som utspilte seg i Barentshavet.

Vil du ha flere historier som går i dybden på Finnmarks dramatiske fortid, fra gjenreisningens heltemot til mystikk, krigsminner og levende kysttradisjoner?

• 🎧 Hør hele episoden og over 200 andre spennende podkast-episoder på RadioNordNorge.no!
• 💬 Bli med i debatten og del dine egne minner, historier og tanker i Facebook-gruppen vår: Nord-Norsk Historie.

Trykk på spill av, len deg tilbake, og bli med på turen ut til kanten av havet der historien lever videre!

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Oktoberoffensiven 1944: Slik ble Kirkenes og Øst-Finnmark frigjort

Frigjøringen av Kirkenes 25. oktober 1944 er et vendepunkt i norsk krigshistorie. Etter mer enn fire år med tysk okkupasjon rykket sovjetiske soldater inn i en by preget av bombing, brann og ødeleggelser. Oktoberoffensiven i Finnmark handlet om langt mer enn militære framrykninger. For sivilbefolkningen i Sør-Varanger ble dette dramatiske dager med flukt, frykt og håp om frihet.

I podkasten Nordnorsk historie følger vi offensiven mot Kirkenes gjennom landskapet der kampene fant sted. Veier, elver og fjorder bestemte hvor styrkene kunne rykke fram, og hvor den tyske hæren kunne holde dem tilbake.

Hvorfor startet oktoberoffensiven?

Den sovjetiske offensiven startet 7. oktober 1944 ved den tyske fronten øst for Norge. Operasjonen er kjent som Petsamo–Kirkenes-offensiven. Sovjetiske landstyrker angrep befestede stillinger, mens Nordflåtens marineinfanteri truet de tyske forbindelsene langs kysten.

Tyskerne hadde allerede besluttet å trekke seg tilbake fra det nordlige frontområdet mot Lyngen. Finland hadde gått ut av krigen mot Sovjetunionen, og den tyske hæren måtte flytte soldater, forsyninger og materiell gjennom et begrenset veinett. Det sovjetiske angrepet gjorde retretten farligere og mer krevende.

Kampen om veien til Kirkenes

18.oktober 1944 krysset sovjetiske soldater grensen til Norge. Frigjøringen av Øst-Finnmark var i gang, men framrykningen mot Kirkenes møtte tysk motstand. Baktropper holdt stillinger, gjennomførte motangrep og ødela overganger for å kjøpe tid til styrkene som trakk vestover.

I Sør-Varanger fikk geografien stor betydning. Myrer og våtmark begrenset bruken av stridsvogner. Sprengte broer stanset transporten. Et veikryss eller en smal elveovergang kunne derfor bli avgjørende for hele framrykningen.

22.oktober tok sovjetiske styrker Tårnet i Jarfjord. Samtidig åpnet framrykningen gjennom Pasvik en trussel fra sør. Ved overganger over Pasvikelva brukte soldatene flåter, amfibiekjøretøy og provisoriske broer. Målet var å presse tyskerne fra flere retninger og avskjære retretten.

Over fjordene mot frigjøringen

På veien mot Kirkenes måtte angriperne også krysse fjorder under krevende forhold. Sovjetisk infanteri tok seg over Jarfjorden med amfibiekjøretøy og lokale fiskebåter. Tyngre våpen støttet framrykningen langs veien.

Ved Elvenes var brua ødelagt. Forsøk på å komme over med improviserte flåter møtte problemer, men soldater fant etter hvert en overgang lenger sør. Samtidig nærmet andre avdelinger seg Bøkfjorden. Kirkenes var synlig, men vannet utgjorde fortsatt en hindring.

25.oktober kom sovjetiske soldater inn i Kirkenes. Hoveddelen av de tyske styrkene hadde forlatt byen. Frigjøringen var et faktum, men betydelige tyske avdelinger fortsatte retretten vestover mot Neiden og videre gjennom Finnmark.

Sivilbefolkningen i Bjørnevatn

For innbyggerne var frigjøringen både en lettelse og et møte med ødeleggelsene. Tyske soldater hadde satt fyr på hus og ødelagt infrastruktur. Mange sivile søkte tilflukt i gruvegangene i Bjørnevatn, der familier levde tett sammen i køyer og provisoriske rom.

I episoden forteller et tidsvitne som var ti år i 1944, om dagene i tunnelen. Da sovjetiske soldater kom inn, brøt jubelen løs. Utenfor ventet likevel røyken og de nedbrente husene. Minnene viser hvordan frigjøringen av Finnmark kunne romme glede og redsel på samme tid.

Hør historien om frigjøringen av Kirkenes

I Nordnorsk historie møter du både det militære hendelsesforløpet og menneskene som opplevde krigen i Finnmark. Her knyttes lokalhistorie fra Sør-Varanger til historien om andre verdenskrig i det nordlige Norge. Hør episoden om oktoberoffensiven 1944 og forstå hvordan Kirkenes ble frigjort, mens krigen fortsatt raste i resten av Norge.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Hva har Sunnmøre og kysten av Nord-Norge til felles? Mer enn du kanskje tror! I en ny og fascinerende episode av Nord-Norsk historie tar vi deg med ut på en historisk reise til Volda, Herøy og Sunnmøre med Frode Pilskog fra Kystverkmuseet. Sammen dykker vi ned i en av de mest imponerende, men kanskje oversett, fortellingene om norsk nasjonsbygging: historien om fyrbyggerne som reiste nordover for å lyse opp mørket.

Hele episoden og flere spennende historiske innslag kan du høre,se og lese på www.radionordnorge.no.

Da Norge rev seg løs fra Danmark etter 1814, måtte landet selv ta kontroll over og bygge ut sin egen maritime infrastruktur. Statens budsjetter ble i stor grad kanonisert inn i byggingen av veier, sjømerker og fyrstasjoner langs den langstrakte kysten vår.

Historien om fyrbygging på 1800-tallet startet tidlig, med Runde fyr som det første fyret nord for Stad allerede i 1767. Men da den virkelige storutbyggingen av Nord-Norges kyst skjøt fart utover på 1800- og 1900-tallet, trengtes det folk som tålte en støyt. Det var her sunnmøringene kom inn i bildet.

I podkastepisoden forteller Fråde Pilskog om de tøffe arbeidslagene som ble satt sammen av erfarne steinarbeidere og minere fra Volda og Dalsfjorden. Mens arbeidere fra Kristiania ofte slet med de ekstreme påkjenningene i det røffe terrenget, var sunnmøringene oppvokst med å gå i fjellet. De bar tunge bører over stokk og stein uten å klage.

Disse sunnmørske arbeidslagene tok på seg store akkordoppdrag. De reiste i månedsvis til øde plasser som Sørøya, Vardø og Kjøttvikvarden i Finnmark. De sov under båtene sine i de mest avsidesliggende vikene, kjempet mot naturkreftene, og fraktet materialer under krevende forhold.

Et av de mest spennende menneskelige aspektene som trekkes frem i episoden, er historien om to nabogutter fra Sunnmøre: Ole Gammelsen Mork og hans sambygdinger. Gjennom hardt arbeid med veibygging og fyrbygging kjempet de seg opp fra trange kår til å bli sentrale aktører i landets infrastruktur.

Der den ene bygde landeveien som bandt lokalsamfunnene sammen, bygde den andre sjøveien med fyrlykter og fortøyningsringer. Sammen la de grunnlaget for den moderne kystkulturen og sjøfarten vi kjenner i dag. Arven etter dem lever fremdeles videre, både gjennom de monumentale fyrstasjonene som står igjen som kunstverk i kystlandskapet, og gjennom etterkommere som fremdeles arbeider i Kystverket i dag.

Historien stopper ikke ved 1800-tallet. Under gjenreisningen av Finnmark etter andre verdenskrig, reiste nye generasjoner av de samme familiene fra Sunnmøre nordover igjen. De hjalp til med å bygge opp igjen det som var rasert, og sørget for at kysten igjen fikk sine livsviktige lys.

Vil du høre hele fortellingen om de ukjente fyrbyggerne, dramatiske historier fra sjøen, og turen gjennom dagens spektakulære landskap på Sunnmøre?

Sjekk ut episoden her eller les den i sin helhet på www.radionordnorge.no nå, og bli bedre kjent med de hardføre karene som formet den norske kysten!

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Hvordan ble Mosjøen til? I denne episoden av Nord-Norsk Historie tar Kari Sommerseth Jacobsen oss med gjennom byens historie. Fra Jacobsenbrygga i Sjøgata forteller hun om handel, industri og menneskene som formet byen på Helgeland.

Mosjøen vokste fram der Vefsna møter Vefsnfjorden. Plasseringen gjorde stedet til et knutepunkt mellom innlandet og kysten. Varer kunne fraktes nedover dalførene og videre sjøveien. Navnet Mosjøen knyttes til gården Mo og området ved sjøen som tilhørte Mo-gårdene.

Dolstad kirke samlet folk lenge før Mosjøen fikk bystatus. Reisende kom til gudstjenester, dåp og bryllup, ofte langveisfra. Behovet for overnatting ga bryggene en ekstra funksjon: Bønder kunne tilby kirkefolk husrom i andre etasje, mens båter, redskap og varer hadde plass nedenunder.

Bryggene langs Vefsna ble etter hvert del av et sammenhengende handelsmiljø. Sjøgata i Mosjøen forteller fortsatt om denne utviklingen. Store lagerdører, sjøhus og gamle forretningsgårder viser hvordan byen fungerte da varene kom med båt.

Jacobsenbrygga var et pakkhus. Her ble varer tatt imot og lagret før de ble hentet til butikkene. Handelshusene tilbød alt fra kolonialvarer og stoffer til glass og jernvarer. Jektefarten og lofotfisket knyttet dessuten Mosjøen til markeder langt utenfor Vefsn.

Historien til Fru Haugans Hotel går tilbake til 1794, da Erik Sjursen fikk kongelig bevilling til gjestgiveri og bondehandel. Senere satte Ellen Haugan sitt preg på virksomheten. Flere generasjoner kvinner førte hotelldriften videre, og hotellet ble en viktig møteplass i byen.

Engelskbruket på Halsøya ble et vendepunkt i 1860-årene. Engelske interesser etablerte et stort sagbruk, og tømmer fra Vefsn, Grane og Hattfjelldal ble til trelast for eksport. Vefsna fungerte som transportåre for tømmeret.

Arbeidsplassene trakk folk til området og skapte behov for boliger, butikker og servering. Kaffebuer vokste fram og bidro til tradisjonen som forbindes med kafébyen Mosjøen. I 1875 fikk Mosjøen bystatus.

Mosjøens historie rommer også handel over grensen til Sverige og den sørsamiske befolkningens bruk av byen. Vefsn var en møteplass mellom ulike språk, næringer og livsformer.

Elsa Laula Renberg hadde en viktig tilknytning til Vefsn og Mosjøen. Hun var en sentral initiativtaker til det første samiske landsmøtet i Trondheim i 1917. Historien hennes knytter byen til samisk organisering og kampen for rettigheter. Hun er gravlagt ved Dolstad.

Rundt 1970 var store deler av Sjøgata truet av riving. Gamle hus skulle vike for parkering og nye sentrumsløsninger. Motstanden samlet seg, og bevaringsarbeidet viste at slitne bygninger kunne få nytt liv.

At Sjøgata ble bevart, har stor betydning for Mosjøens særpreg. Samtidig ga aluminiumsverket, som kom i drift i 1958, byen et nytt industrielt tyngdepunkt.

Lytt til Nord-Norsk Historie og oppdag hvordan brygger, handel, sørsamisk historie og industri formet Mosjøen. Neste gang du går gjennom Sjøgata, kan husene langs Vefsna fortelle deg mer om byen bak fasadene.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Ytterst på Nordkynhalvøya i Finnmark, der Barentshavet møter klippene, ligger en eiendom med en spesiell historie. Elvegård i Gamvik kommune er kjent som Europas nordligste fastlandsgård, men på folkemunne i regionen går den under navnet Spiongården.

I denne episoden av podkasten til Radio Nord-Norge blir vi med programleder Jitse Buitink på en omvisning ute på dette neset. Han blir vist rundt på anlegget av Jan Erik Raanes fra Gamvik museum, som i dag er primus motor for Kulturdugnad Gamvik. Gjennom mikrofonen tar de oss med inn i bygningene og dokumenterer historien om overvåking, gjenreising og familiearven knyttet til den beryktede Spionfjøsen.

Gjenreist som svenskehus – inntatt av NATO

Historien om småbruket henger sammen med gjenreisingen av Finnmark etter andre verdenskrig. Da tyske styrker trakk seg tilbake i november 1944, brukte de den brente jords taktikk og brente Gamvik til grunnen. Befolkningen måtte starte helt på nytt under enkle forhold. Småbruket på Elvegård ble etablert i 1947, og hovedhuset ble reist som et svenskehus – et ferdighus i tre sendt som materialgave fra Sverige til de krigsrammede familiene i nord. [1]

Lytting etter ubåter i Barentshavet

Rundt 1970 fattet det norske Forsvaret og amerikansk etterretning militær interesse for eiendommen. Under den kalde krigen ble låven på gården ombygd, og det ble plassert en datamaskin i en bunker på anlegget. Denne var koblet til et system av sjøkabler ute i havgapet. [1, 2, 3]

Militære operatører lyttet døgnet rundt etter propell-lyder for å klassifisere ulike sovjetiske ubåtklasser som seilte ut fra Kola-halvøya. For at ikke virksomheten skulle bli for åpenbar, ble det brukt en dekkhistorie om at det var teknikere fra Televerket som jobbet på eiendommen, og bygget fikk etter hvert navnet Spionfjøsen. [1, 2]

Marius Hauge og arven etter spionsjefen

Etter at militæret pakket sammen utstyret i mai 1991, hadde anlegget forskjellige eiere før det rundt 2007–2008 ble kjøpt usett for 30 000 kroner av Marius Hauge. Hauge, som var en tidligere fiskeribyråkrat fra Oslo, pakket en Toyota Hiace full av bøker og møbler for å sette i stand den gamle stasjonen. [1, 2, 3, 4]

Marius Hauge bar på en familiehistorie som preget eiendommen. Faren hans var Jens Christian Hauge, Milorg-sjefen som ble forsvarsminister og var sentral i oppbyggingen av Norges hemmelige tjenester i efterkrigstiden. Samtidig var stemoren til Marius Hauge ingen ringere enn Liv Grannes, også kjent som «Nordlands Jeanne d’Arc». Grannes var agent for britiske SOE under krigen og ble høyt dekorert for sin innsats mot Gestapo i Mosjøen. [1, 2, 3, 4]

Marius Hauge valgte å åpne opp det lukkede militæranlegget. Han slo ut en betongvegg i den gamle NATO-bunkeren, satte inn et stort vindu mot nord og fylte rommet med bøker og kunst. Det ble starten på kulturfestivalen på stedet. [1, 2]

Fra spionlåve til «Standhaftige folk»

Etter at Marius Hauge gikk bort i 2015, overtok lokale krefter med Jan Erik Raanes i spissen driften av det 15 mål store anlegget. I dag brukes de gamle landbruks- og forsvarskonstruksjonene som ramme for konserter, utstillinger og teater ytterst i Finnmark.

Ute på eiendommen står en monumental installasjon laget i samarbeid med den finske koreografen Reijo Kela og skuespiller Juni Dahr. Utstillingen består av kleskledde trefigurer og har fått navnet «Standhaftige folk». Den ble opprinnelig skapt som en del av et vandreteater, og står i dag som et symbol på lokalbefolkningens vilje til å bo og leve i havgapet.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Angrepet på Nasa sølvgruve er en av de mest særpregede militære operasjonene i Nord-Norges historie på 1600-tallet. Under lensherre Preben von Ahnen ble nordnorske soldater mobilisert mot det svenske sølvverket på Nasafjäll. Blant de utskrevne soldatene finner vi menn fra Andøy og Andenes.

Da Danmark-Norge gikk til krig mot Sverige i 1657, fikk konflikten raskt følger i nord. Lensherren Preben von Ahnen organiserte forsvaret av Nordlandene, og Helgelands, Saltens og Senjas kompanier ble mobilisert.

Også Andøy måtte stille soldater. I 1657 ble femten menn fra Andøy mønstret til Senjen kompani. Fra Andenes vær kom Hendrich Pedersen, Torger Samfindsen og Oluff Joensen. Andre kom fra Bleik, Medby, Nordmela, Dverberg, Åse, Fornes, Store Sandnes, Stave, Myre, Å og Skogvoll.

Dermed ble fiskere, drenger og andre arbeidsføre menn fra nordnorske lokalsamfunn trukket direkte inn i stormaktskampen mellom Danmark-Norge og Sverige.

Soldatene hadde neppe uniformer slik vi kjenner dem fra senere militærhistorie. Regnskapsmaterialet viser likevel at de fikk utlevert betydelig utrustning.

En soldat kunne blant annet få klede, hatt, sko, strømper, vanter og skjorte til en samlet verdi på over sju riksdaler. Dette tyder på en mellomform mellom sivile klær og militær bekledning.

En historisk rekonstruksjon bør derfor vise en forholdsvis uensartet styrke: vadmel, skjorter, kofter og forskjellige hodeplagg kombinert med militært utstyr og våpen.

Sølv ble funnet på Nasafjäll i 1635. Sverige bygde opp gruvedrift i det øde fjellområdet nær grensen mot Norge. Sølvverket hadde økonomisk betydning og lå samtidig i et område der riksgrensen ennå ikke var endelig fastlagt.

For Danmark-Norge var Nasa sølvgruve derfor et attraktivt mål. Ved å ødelegge bergverket kunne svensk økonomi rammes uten at området måtte okkuperes permanent.

Dateringen har lenge vært omdiskutert. Historikeren Yngvar Nielsen la felttoget til vinteren 1657–1658. Den svenske bergverkshistorikeren Janrik Bromé argumenterte senere, på grunnlag av svensk kildemateriale, for en annen datering.

Historikeren Arne Odd Johnsen behandlet spørsmålet i Krabbekrigen og gjenerobringen av Jämtland 1657–58 (1967). Han viste at Nasafjäll og Silbojokk ble herjet i august 1659, under den neste fasen av krigen.

Det er derfor viktig å skille mellom mobiliseringen som begynte i 1657 og selve angrepet på Nasa i 1659.

Operasjonen stilte store krav til soldatene. Nasafjäll ligger omkring 1000 meter over havet, og styrken måtte frakte våpen, ammunisjon, mat og annet utstyr gjennom et krevende fjellandskap.

Målet var ikke et stort slag mot den svenske hæren. Dette var et ødeleggelsesraid mot et bergverk.

Gruvedrift var avhengig av bygninger, redskaper, lager og andre installasjoner. Ved å ødelegge infrastrukturen kunne en relativt liten styrke stanse produksjonen.

Nasafjäll og anleggene ved Silbojokk ble herjet, og den første perioden med svensk sølvproduksjon på Nasa ble avsluttet.

Historien om Preben von Ahnen og Nasa sølvgruve viser hvordan de dansk-svenske krigene nådde helt ut til fiskeværene i Nord-Norge.

Bak betegnelsen «soldat» finner vi mennesker fra konkrete steder: Andenes, Bleik, Stave, Myre, Dverberg og resten av Andøy.

Menn som vanligvis levde av fiske og jordbruk ble innlemmet i det dansk-norske militærapparatet. Noen fikk utlevert klær og våpen og ble sendt langt fra hjemstedet.

Historien om Nasa handler derfor ikke bare om konger, grenser og sølv.

Den handler også om nordlendingene som ble satt til å føre krigen.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Kvænangens historie – samisk, kvensk og norsk kultur i Nord-Troms

I denne episoden av Nordnorsk historie går vi nærmere inn i Kvænangens historie – et område i Nord-Troms preget av møtet mellom samisk, kvensk og norsk kultur.

Kvænangen har gjennom generasjoner vært hjem for mennesker med ulike språk, tradisjoner og levemåter. Historien om området gir derfor et viktig innblikk i både samisk historie, kvensk historie og nordnorsk historie, og i hvordan kultur, identitet og lokalsamfunn har utviklet seg i Nord-Norge.

Vi ser på Kvænangen som historisk samfunn og på menneskene, kulturmøtene og livsvilkårene som har satt sitt preg på området. Natur, bosetting, språk, næringsliv og tilhørighet er alle deler av fortellingen om denne delen av Nord-Troms.

Kvænangens historie er samtidig en del av en større historie om Nord-Norge. Her møtes samisk, kvensk og norsk kulturarv, og lokale historier gir perspektiver på utviklingen av landsdelen gjennom tidene.

Episoden passer for deg som er interessert i Kvænangen, Nord-Troms, lokalhistorie, samisk kultur, kvensk kultur, norsk historie og historien til Nord-Norge.

Hør denne episoden av Nordnorsk historie og bli bedre kjent med Kvænangen, menneskene som har levd der og kulturarven som har formet området.

Medvirkende:

Ordfører Kai Petter Johansen

Varaordfører Jan Helge Jensen

Programleder Jitse Buitink

Tags / nøkkelord:

Kvænangen, Kvænangens historie, Nord-Troms, Nordnorsk historie, Nord-Norge, Troms, lokalhistorie, norsk historie, samisk historie, samisk kultur, kvensk historie, kvensk kultur, kvener, samer, kulturhistorie, nordnorsk kultur, historiepodcast, norsk podcast

Serien Nordnorsk Historie er produsert for Radionordnorge.no

https://radionordnorge.no/kvaenangen-historien-om-tre-stammers-mote-fornorsking-og-framtid/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

I Finnmark lever krigshistorien videre i landskapet, i minnene og i familiene. Men ikke alle erfaringene ble fortalt etter krigen. I denne episoden møter vi forfatter Roger Albrigtsen i Lakselv. Han har skrevet boka Stillheten som vitne – refleksjoner om Finnmark 1940–1945, der han retter oppmerksomheten mot menneskene som opplevde okkupasjon, tvangsevakuering, brenning og gjenreisning.

Boka springer ut av mange års arbeid med å intervjue mennesker som opplevde krigen. Albrigtsen hadde samlet lydopptak som ikke tidligere var brukt i bøkene hans. Da han lyttet til dem på nytt, ble han opptatt av følelsene og tankene som kom fram: Hvordan var det å leve under okkupasjon? Hvordan var det å se hjemmet og alt man eide forsvinne, og bli drevet bort? Resultatet er en bok som ikke først og fremst handler om slag og datoer, men om den menneskelige opplevelsen av krig.

Tittelen viser til flere former for stillhet. Det er stillheten rundt det som ikke ble snakket om etter krigen, men også stillheten i naturen som står igjen når menneskelige katastrofer har funnet sted. Albrigtsen mener det er viktig å oppsøke stedene der historien skjedde, se restene og forestille seg livet den gangen.

Samtalen kommer inn på de sterke minnene etter krigshandlingene på Hopseidet. Der ble mennesker henrettet, og minnesteiner gjør historien nærværende. Albrigtsen forteller om hvordan han selv stanser når han passerer stedet. Han peker også på at familiene fortsatt bærer på sorg og spørsmål, og at det etter hans syn ikke har kommet noen beklagelse fra norske myndigheter slik de pårørende forventet.

I Lakselv var ødeleggelsene omfattende. Det gamle sentrum lå ved Smørstad, og svært lite sto igjen etter tilbaketrekningen. Noen hundre mennesker fra området hadde søkt tilflukt i fjellene. Da de kom ned, møtte de et ødelagt hjemsted. De som hadde oppholdt seg andre steder, måtte søke om å få reise nordover. Myndighetene ønsket å samle folk i større sentra, mens mange helst ville tilbake til sin egen bygd, dal eller fjord.

Gjenreisningen handlet derfor ikke bare om å bygge hus. Den handlet også om hvem som skulle få bestemme hvor folk skulle bo, og hvordan de skulle få hverdagen tilbake. Albrigtsen forteller om typehus som ikke alltid passet til behovene eller klimaet i Finnmark. Det kunne mangle håndtak på dører eller kraner på vasker. Samtidig kom frivillige hjelpere fra blant annet Sverige og Danmark, og organisasjoner samlet inn penger og utstyr til de nødlidende.

Også etter at folk vendte tilbake, fortsatte farene. I Karasjok gikk en stridsvognmine av under opplæring i minerydding 1. mai 1945. 22 norske soldater mistet livet.

Et av de sterkeste temaene i samtalen er hvordan krigstraumer kan følge mennesker gjennom livet og videre til barn og barnebarn. Albrigtsen forteller om sin svigermor, som opplevde evakueringen som 14-åring. Hun bar også med seg et skremmende minne fra da hun var 12 år, og dette preget henne resten av livet. Forfatteren mener det er viktig å undersøke hvordan erfaringene fra krigen har påvirket generasjonene som kom etter.

Han arbeider med en idé til en mulig bok med arbeidstittelen Vi arva krigen, om barn og barnebarn av tidsvitner i Finnmark. Han ønsker å gi plass til erfaringer som familier kanskje aldri har snakket om, og understreker at slike historier må fortelles på en verdig måte.

For Albrigtsen handler arbeidet om å holde minnene levende. Stillheten kan romme både det som aldri ble sagt, og det som fortsatt finnes rundt oss. Når mennesker slutter å fortelle, risikerer historiene å forsvinne. Derfor må erfaringene fra krigsårene i Finnmark fortsatt deles – også med generasjonene som ikke selv opplevde dem.

https://radionordnorge.no/stillheten-som-vitne-krigshistorien-som-lever-videre-i-finnmark/

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.