Nordnorsk historie

Longyearbyen er verdens nordligste by, og ligger på Svalbard langt nord i Arktis. Byen ble opprinnelig etablert som et gruvesamfunn, men er i dag et moderne lokalsamfunn med forskning, turisme og utdanning. Her finnes både universitet, kulturtilbud og et unikt internasjonalt miljø. Naturen rundt er vill og spektakulær, med isbreer, fjell og lange perioder med midnattssol og mørketid.

Vi får bli med Haakon Kvaale fra Svalbard Museum på en guidet tur. Med på turen er også sjåfør, isbjørnvak og formidlingsleder ved Svalbard Museum, Anna Karslegard og kamerakvinne Ingrid Stavrum.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Kapringen av DS Isbjørn våren 1941 må forstås i lys av den særegne situasjonen på Svalbard under andre verdenskrig. Etter den tyske okkupasjonen av Norge i april 1940 befant en gruppe norske arbeidere seg i et geografisk og politisk grenseland: de var ikke direkte underlagt tysk kontroll, men heller ikke i stand til å forlate området eller slutte seg til de allierte styrkene. Dette skapte en handlingslammelse som for enkelte utviklet seg til et ønske om aktiv deltakelse i krigen.

Blant disse var Bjarne Sevald Langseth og flere andre arbeidere med bakgrunn fra gruveindustrien i Nord-Norge og på Østlandet. De fleste hadde erfaring fra arbeidsplasser som Sør-Varanger gruver, Bjørnøya og Svalbard, men begrenset maritim kompetanse. Gruppen besto dermed av sivile aktører uten formell militær eller nautisk opplæring.

Fartøyet som ble valgt, DS Isbjørn, var et dampskip bygget i 1895, opprinnelig konstruert som isbryter og slepefartøy. På tidspunktet for hendelsen var det i bruk i kulltransporten på Svalbard.

Den 29. mai 1941 tok en gruppe arbeidere kontroll over Isbjørn i Longyearbyen. Kapteinen og deler av mannskapet ble midlertidig satt ut av funksjon, og kursen ble satt vestover med mål om å nå Island og derfra videre til Storbritannia. Hensikten var å slutte seg til norske styrker i eksil og bidra til den allierte krigsinnsatsen.

Kapringen må karakteriseres som et improvisert og risikofylt tiltak. Gruppen manglet nødvendig kompetanse til å føre fartøyet under krevende forhold. Etter kort tid oppsto betydelige problemer knyttet til både navigasjon og teknisk drift. Skipet tok inn vann, noe som i seg selv ikke var uvanlig for eldre dampskip, men som forutsatte kontinuerlig og korrekt håndtering av lensepumper og maskineri. Dette ble ikke ivaretatt tilfredsstillende.

Situasjonen ble ytterligere forverret av dårlig vær og grov sjø. Belastningen på fartøyet økte, samtidig som manglende erfaring gjorde det vanskelig å håndtere både kurs og stabilitet. Etter hvert ble det klart for kaprerne at de ikke ville være i stand til å gjennomføre seilasen uten bistand.

Som følge av dette ble kapteinen løslatt for å gjenoppta kommandoen. Dette markerer et klart vendepunkt i hendelsesforløpet.

Med Haakon Kvaale og Jitse Buitink.

Kilder:

Svalbard Museum

https://www.nb.no/items/3f29ee00fc88f60af30e67c862aa1528?page=0&searchText=%22Bjarne%20Sevald%20Langseth%22

https://www.nb.no/items/1ce6b5ef03542f13f9c9343992c4700a?page=0&searchText=%22Bjarne%20Sevald%20Langseth%22

Saltenposten

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Halvdan Koht var historiker, språkforkjemper, Arbeiderparti-intellektuell og Norges utenriksminister da landet ble rammet av 9. april 1940. Få personer i norsk historie har blitt like omstridte – beundret av noen, hardt kritisert av andre.

I denne episoden møter vi historiker Åsmund Svendsen, forfatter av biografien om Koht, til en samtale om mannen bak mytene. Vi følger Kohts liv og virke fra oppvekst og akademisk karriere til rollen som en av Arbeiderpartiets viktigste ideologer og senere utenriksminister i en av Norges mest dramatiske perioder.

Vi går også inn i de avgjørende dagene rundt 9. april 1940, kritikken som fulgte, og spørsmålet som fortsatt diskuteres: Ble Halvdan Koht rettferdig behandlet av ettertiden – eller gjort til syndebukk for et nasjonalt nederlag?

Episoden inneholder også unike lydklipp fra to radiotaler av Halvdan Koht fra 1936 og 1941, brukt med tillatelse fra NRK-arkivet.

En samtale om makt, ansvar, historie og et av de mest fascinerende menneskene i norsk politikk.

Programleder er Jitse Buitink

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

På et jorde på Føre i Bø i Vesterålen ble det gjort et av de mest oppsiktsvekkende funnene fra eldre jernalder i Nord-Norge. Under stein og sand lå graver nesten to tusen år gamle – med våpen, rikdom og spor av en verden som strakte seg langt ut i verden.

Kunne krigere fra Nord-Norge ha reist sørover og tjenestegjort i den romerske hæren? Hvordan havnet romerske våpen og eksklusive gjenstander helt ute i havgapet i Vesterålen?

I denne episoden av Nordnorsk Historie går vi inn i mysteriet rundt gravfeltet på Føre – og spør om en nordnorsk kriger kan ha vandret Europas slagmarker før han vendte hjem. Arkeolog Julie Sæther forteller om Føre-feltet på Bø i Vesterålen.

En historie om makt, reiser, ære – og forbindelsen mellom Vesterålen og Romerriket. Programleder er Jitse Buitink

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

På Bø Museum fortelles historien om forfatteren Regine Normann. Et navn som kanskje ikke klinger like kjent som Knut Hamsun eller Sigrid Undset. Men hun var en pioner. En fortellerstemme fra nord. En kvinne som skrev seg fram fra et lite fiskevær i Vesterålen og inn i norsk litteraturhistorie.

Hun ble født i 1867 på Bø i Vesterålen. Landskapet rundt henne var hav, fjell, vær og mørketid. Men også sterke tradisjoner, muntlige fortellinger og mennesker som levde tett på naturens krefter. Dette nordnorske livet skulle senere prege hele forfatterskapet hennes.

Veien fram var alt annet enn enkel. Som kvinne på slutten av 1800-tallet var mulighetene få. Men Regine Normann utdannet seg til lærer og arbeidet i skolen før hun tok steget inn i litteraturen. Hun debuterte som forfatter i voksen alder, noe som i seg selv var uvanlig.

I 1894 kom romanen Krabvaag. Den vakte oppsikt. Her kom en ny stemme inn i norsk litteratur — rå, levende og tydelig forankret i Nord-Norge. Hun skrev om mennesker i små samfunn, om lengsel, tro, slit og makt. Om kvinner som bar tunge liv, men også hadde styrke og vilje.

Regine Normann ble særlig kjent for å løfte fram nordnorsk kultur og fortellertradisjon. Hun samlet eventyr og sagn fra Nordland og bidro til å bevare historier som ellers kunne gått tapt. På den måten var hun ikke bare forfatter, men også kulturbevarer.

Hun levde i en tid da Norge var i endring. Industrialisering, urbanisering og nye tanker preget samfunnet. Midt i dette skrev Regine Normann fram verdien av det lokale, det muntlige og det menneskelige.

Likevel har hun ofte havnet i skyggen av sine mannlige samtidige. Kanskje fordi hun var kvinne. Kanskje fordi hun skrev fra nord. Kanskje fordi litteraturhistorien lenge ble fortalt sørfra.

Men i dag blir hun hentet fram igjen. Som en viktig stemme. Som en av de første store nordnorske forfatterne. Og som en kvinne som tok plass med penn og fortelling i en tid da få ga henne rom.

Regine Normann døde i 1939. Men historiene hennes lever fortsatt. I bøkene. I landskapet hun skrev fram. Og i sporene hun etterlot seg for dem som kom etter.

Med Julie Sæther og Linea Buitink

Programleder Jitse Buitink

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Historien om Dagny Loe og Jørgund Sivertsen er historien om to kvinner fra Øst-Finnmark som ble dratt inn i en av de mest brutale delene av okkupasjonshistorien i nord. Begge levde i det lille kystsamfunnet Berlevåg under krigen. Begge mistet ektemennene sine i det tyske oppgjøret mot partisanmiljøet sommeren 1943. Begge ble arrestert og sendt gjennom det tyske fangesystemet. Og begge kom hjem til et liv som aldri kunne bli det samme igjen.

Jørgund Sofie Sivertsen, født Mikkelsen, ble født 27. november 1915. Biografiske omtaler av boka De kuer oss aldri! beskriver henne som ei jente fra Kramvik ved Kiberg i Varanger. Det er viktig bakgrunn. Kiberg lå ikke i utkanten av verden, men i et grenseområde der havet, Russland og Finnmark bandt folk sammen. Pomorhandelen mellom Nord-Norge og Russland var en bærebjelke i nord fram til 1917, og Kiberg lå ved det østligste punktet på Norges fastland. Etter krigen ble stedet kjent som «Lille Moskva», nettopp fordi forbindelsene østover og partisanmiljøet satte så dype spor.

Tre år eldre var Dagny Kristine Loe, født Hartviksen i Berlevåg 14. oktober 1912. Hun giftet seg med Osvald Edmund Loe i 1931, og paret fikk åtte barn. Ruth Oddny var den yngste; de andre barna var Jan, Solbjørg, Erna, Lilla, Ole, Kristian og Bjørn Arne. Dagny ble boende i Berlevåg, der hun som husmor og åttebarnsmor levde i et kystsamfunn som under krigen også ble et viktig rom for motstand, etterretning og skjul.

Da Tyskland angrep Sovjetunionen 22. juni 1941, fikk kysten i Finnmark enda større strategisk betydning. Forsyningene til Murmansk gikk sjøveien nord om Norge, og den første arktiske konvoien seilte i september 1941. I dette landskapet ble lokalkunnskap om kyst, skipstrafikk og tyske anlegg verdifull. Lokalhistoriewiki og fangearkivet viser at Dagny og Osvald Loe deltok i motstandsarbeid ved å rapportere om troppeforflytninger, skip og forsyninger til sovjetisk etterretning, og at de også skjulte partisaner. Også Jørgund Sivertsen omtales i biografiske kilder som en deltaker i partisanenes motstandsarbeid i Berlevåg.

Sommeren 1943 slo tyskerne tilbake. I Persfjord- og Berlevåg-området hadde partisaner operert med hjelp fra lokale nettverk, og da tyskerne fikk gjennombrudd i etterforskningen, fulgte razziaer, harde avhør og en bred opprulling. Fangearkivets omtale av «Persfjord-tragedien» opplyser at det var krigsrett i Bjørnevatn ved Kirkenes 17. august 1943, at 14 nordmenn sto tiltalt, og at 11 av dem ble dømt til døden og henrettet dagen etter. Blant de henrettede var Osvald Edmund Loe og Øistein Meier Angel Sivertsen, Jørgunds ektemann.

For Dagny Loe kom katastrofen mens familien allerede var slått i stykker. Fangeregisteret viser at hun ble arrestert i Berlevåg (Løkvika) 15. august 1943. I hennes egen etterkrigsfortelling, gjengitt på Lokalhistoriewiki, beskrives transporten til Kirkenes med den seks uker gamle Ruth Oddny. Da de kom fram, var barnet dødt. Derfra gikk veien videre gjennom Kirkenes, Lübeck, Jauer og Aichach, der hun satt til frigjøringen. Dagny ble siden kjent for at hun i fangenskap broderte livshistorien sin på et grått teppe. Da hun kom hjem til Norge i 1945, veide hun 37 kilo.

Etter krigen levde begge videre som tidsvitner, ikke bare som ofre. Dagny Loe fikk ettersendt Deltakermedaljen nesten femti år for sent og sendte den tilbake. I 1992 ga datteren Lilla Loe det grå teppet til Sør-Varanger Museum, og i 2010 fikk Dagny Kongens fortjenstmedalje i sølv. Jørgunds historie ble løftet fram i Hans Kristian Eriksens bok fra 1993. Begge kvinnene er også blant de ti som forteller i dokumentaren Mørketid: kvinners møte med nazismen, som fikk Amanda for beste dokumentarfilm i 1995. Slik ble livene deres en del av den større historien om kvinnene som bar partisankrigen, fangenskapet og etterkrigstidens stillhet på sine skuldre.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Nesten så langt som det er mulig å komme unna Nord-Norge, ligger Syd-Georgia. Øya som er kjent som en av de mest ensomme steder på kloden huset i noen tiår flere hvalfangststasjoner. Under krigen fikk stedet og hvalfangsten stor betydning og det ble behov for å bevokte øya. Dette er historien om garnisonen i Syd-Georgia.

På kaia i Sandefjord ligger hvalfangstskipet Southern Actor som var en del av flåten som fangstet på “øya” som var kallenavnet på Sør-Georgia. Her treffer jeg et engasjert gjeng og får høre om “øya” av Øystein Hansen, Erik Hansen, Ivar Liverø, Per Olaf Larsen og Tore Børning.

Sør-Georgia hadde før krigen ingen militær betydning i tradisjonell forstand. Øya var et senter for norskdominert hvalfangst, med Grytviken som administrativt og industrielt sentrum. Hvaloljeproduksjonen var av stor strategisk verdi for Storbritannia, særlig som innsatsfaktor i krigsindustrien.

Allerede i 1940 ble det klart for britiske myndigheter at Sør-Georgia kunne få betydning i krigen, både som mulig mål for tyske overflatefartøyer og som del av det globale væretterretningssystemet. I Sør-Atlanteren opererte tyske hjelpekryssere, og tyske raid mot hvalfangstnæringen forekom. Dette skapte behov for et minimum av militært forsvar.

To 4-tommers marinekanoner ble sendt til Sør-Georgia og plassert ved Grytviken. I en tidlig fase ble disse bemannet av lokale hvalfangere, hovedsakelig nordmenn, som fungerte som frivillige artillerister. Disse var sivile, men hadde ofte tidligere militær erfaring og høy teknisk kompetanse.

I 1941 besluttet britiske og norske myndigheter å etablere en formell norsk militær avdeling på øya. Dette resulterte i utsendelsen av «Norwegian Detachment No. 1». Avdelingen besto av én offiser, flere underoffiserer og menige, totalt rundt fjorten mann. Avdelingen stod under britisk overordnet kommando, men var norsk i sammensetning og indre disiplin.

Oppgaven var å bemanne kystartilleriet ved Grytviken, sikre radiostasjoner og beskytte havneanlegg og forsyningslinjer. Avdelingen hadde også beredskap mot mulig landgang eller raid fra tyske fartøyer. Tjenesten var preget av isolasjon, krevende klima og lange perioder uten operativ aktivitet, men med konstant beredskap.

I 1942 ble den norske militære avdelingen trukket tilbake. Etter dette ble artilleriet igjen bemannet av lokale frivillige. Sør-Georgia forble likevel under kontinuerlig britisk kontroll gjennom hele krigen. Øya ble aldri direkte angrepet, men forble et potensielt mål og et viktig bakre støttepunkt i Sør-Atlanteren.

Under hele krigen var det norske nærværet på Sør-Georgia betydelig, både gjennom militær avdeling og gjennom sivile hvalfangere i strategisk viktige roller. Dette gjør Sør-Georgia til et særtilfelle i norsk krigshistorie: et sted utenfor både Europa og Nord-Atlanteren, men med direkte norsk militær tilstedeværelse og kommandoansvar.

Sør-Georgia viser hvordan krigen var global også for små nasjoner, og hvordan norske soldater og offiserer kunne havne i tjeneste i de mest perifere områder av verdenskrigen, langt fra hjemlandet, men med oppgaver som var tett knyttet til krigens overordnede strategiske sammenheng.

Kilder:

https://www.nb.no/items/27e829cebf7956c918e2e75886ff4292?page=175&searchText=%22nord-norge%22

https://www.nb.no/items/3ec86ccaed7df324c4cbe538d3c38a2d?page=3&searchText=%22johannes%20orderud%22%20%22lars%20henriksen%22

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

I denne episoden retter vi blikket mot Lille Norge – den norske flyvåpenleiren i Canada under andre verdenskrig, der norske flygere fikk opplæring mens hjemlandet var okkupert.

I programmet møter vi Simen Knutssøn ved Norsk Luftfartsmuseum i Bodø, som forteller om bakgrunnen for Lille Norge og hvilken betydning leiren fikk for oppbyggingen av norske luftstyrker i eksil.

Vi får også høre Lars-Erik Michaelsen fra NRK i samtale med flygeren Odd Haabet fra Sør-Varanger, som gir et personlig innblikk i denne delen av krigshistorien.

Dette er en episode om opplæring, motstand og norske skjebner langt hjemmefra – men også om hvordan krigen skapte nye veier inn i kampen for frigjøring.

Takk til Flymuseet i Bodø, Forsvarshistorisk Museum og NRK.

Programleder - Jitse Buitink

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Galina Lapij, en ukrainsk kvinne, dukket opp under utrolige omstendigheter, på Svalbard. I 1985 ble hun funnet vandrende barbeint langs sjøkanten etter å ha hoppet over bord fra turistskipet Maxim Gorkij og tatt seg i land på en karrig odde. Hun arbeidet som serveringsdame om bord – men ble aldri meldt savnet av de sovjetiske myndighetene.

Historien om Galina ble raskt et lite mysterium fra den kalde krigen. Hvorfor forlot hun skipet? Hva var det hun flyktet fra – og hva skjedde med henne etterpå?

Journalist og dokumentarskaper Birger Amundsen møtte Galina og begynte å følge sporene etter henne. I denne podcasten forteller han historien slik han opplevde den – om kvinnen fra Svalbard, om spørsmålene som oppsto, og om hvordan en enkel hendelse kunne utvikle seg til en fortelling som fortsatt vekker undring.

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Birger Amundsen har reist mye. Med mikrofon. Med kamera. Med notatblokk. Men det finnes ett sted han aldri egentlig har forlatt.

Svalbard.

I sin nyeste bok, Spillet om Svalbard, går han rett inn i det politiske og historiske kraftfeltet som omgir øygruppen. Stormaktinteresser. Strategi. Symboler. Og fortellingen om hvem som egentlig eier historien om nord.

Men når han blir spurt hvorfor han vender tilbake, svarer han stille:

«Jeg dro ikke tilbake til Svalbard, for jeg forlot aldri.»

Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.