Hels siden isen slapp taket for 10 000 år siden har gyteklar skrei seget fra Barentshavet inn mot kysten av Nord-Norge. For tusen år siden ble fisket komersielt og over 500 år sto firsket for 80 prosent av den norske eksportverdien.

"Lofotfisket er ikke en lokal historie. I høyeste grad er det hele nasjonens historie. Så betydningsfullt er det, sier museumsdirektør og arkeolog Geir Are Johansen.

Han leder Museum Nord og arbeider nå får å få et nasjonal senter i Vågan som forteller hele denne historien. Prosjektet heter Skrei.

Fra februar til ut i april er flere tusen fiskere på feltene utenfor Lofotveggen. Fiskerne kommer nær sagt fra hele landet. Det er stor virksomhet på alle fiskemottakene og det ttransporteres fisk ut til markede med trailere. Mye fisk blir fortsatt hengt til tørk på hjeller som finnes nær sagt over alt i Lofoten.

"For tusen år siden utviket det seg en kaupang her i Vågan eller Vagar. Fire, fem hundre mennesker boddet her og rorbuene sto tett i tett. ''de fysiske sporene etter denne byen - den eneste i Nord-Norgei middelalderen, fantes kanpt, men stedet var omtalt i skriftlige kilder. I 1980 startet utgravningene og jeg var selv med som unggutt og hjalp arkeollogene. Funnene viste at her hadde det vært stor trafikk fra hele europa, ja, vi har funnet gjenstander som kan lokaliserestil Syria, forteller Johansen.

Lofotmuseet ligger i Vågan og er er en stor væreiergård bevart. Her er naust med fembøringer og flere andre båttyper.

"Båtene forteller oss hvor krevende og slitsomt dette fisket var i tidliger.

Programleder Jan Henrik Ihlebæk. Hør episoden i appen NRK Radio

«Oversøster en trapp opp». Skyggen av de en gang pålimte bokstavene kan så vidt skimtes i den hvite, italienske marmoren som pryder den avstengte inngangen i B-fløyen i det fredede Kringkastingshuset på Marienlyst.

- Her har det vært tysk feltsykehus under krigen, og i flere år etter krigen var det norsk sykehus før Helsedirektoratet og Arbeidsdirektoratet flyttet inn.

Det er bygningssjef i NRK gjennom mange tiår, Per Christian Brachel, nå pensjonist og medlem av NRKs veterangruppe, som forteller under stjernehimmelen i glass og marmor som nå bare er en innvendig transportvei og nødutgang. Men den er fredet, i likhet med skuespillerfoyeren, Store Studio, det ene hørespillstudioet og enkelte andre rom i Kringkastingshusets første byggetrinn.

«Ryggsekken»

I denne del 2) av MUSEUMs reportasje om Kringkastingshusets historie, er det NRK-veteranene Truls Hansen, Svein Sandnes og Per Christian Brachel som er veivisere. Vi er på vei til «Ryggsekken», et provisorisk tilbygg i to etasjer som henger på baksiden av mellomfløyen i Kringkastingshuset, ikke langt fra Nitimestudioet. I dag er det blant annet et radiostudio der, men en gang i tiden ble det skapt kringkastingshistorie i dette rommet.

- I 1954 bygde man dette for å romme den helt spede starten på fjernsynssendingene. Det startet oppe i tårnet på Tryvann, men det ble fort for tungvint, så man flyttet studioet for prøvesendingene ned hit til «Ryggsekken», sier Brachel.

I 1960 bygget man et annet midlertidig fjernsynsstudio i verkstedfløyen og det var der den offisielle åpningen fant sted. Men i de første, prøvende årene av norsk fjernsyn var det i Ryggsekken det skjedde, sier Brachel.

TV-huset

For å komme over fra Kringkastingshuset, som først og fremst rommer NRKs radiohistorie, over til den nye tid, med det store og moderne TV-huset fra 1969 og etter hvert samordning av nyhetene i radio og TV i et eget hus, med nettdesken og flere nye bygg, må vi gå over en bro som nesten er som et eget NRK-museum.

- Her står noen av NRKs aller første studiokameraer, avspillingsutstyr og ikke minst en stor samling premier fra inn- og utland.

- Jeg tror vi har den største samlingen Montreux-roser utenfor BBC, sier Truls Hansen, som selv har vært med på flere av disse berømte produksjonene.

-

I MUSEUM går vi gjennom noen av de store TV-studioene og får høre om hva som finnes på grid ’en, hvorfor gulvet må tåle en elefant på ett ben og hvordan det gikk til da radioen ekspanderte til «Einar i tre kanalar».

I podkastutgaven av dette programmet fortsetter turen i hørespillstudioene og videre til Store Studio

Medvirkende : Per Christian Brachel, Truls Hansen og Svein Sandnes. Programleder Øyvind Arntsen.

Sendt første gang 21/3 2019. Hør episoden i appen NRK Radio

Rett øst for fergeleiet i Rødbyhavn pågår en svært omfattende arkeologisk utgravning. Arbeidet er utløst av den kommende senketunnelen som skal binde sammen Lolland og Tyskland. Funnene som allerede er gjort gjør oss bedre kjent med steinaldermennesket.

«Gjennom undersøkelser av DNA som vi fant i en bjørketjæreklump, kom vi svært nær en ung kvinne som levde i dette området for 5000 år siden. Hun var mørk i huden, spiste gjerne and og hun var plaget av herpes.

Det forteller inspektør og arkeolog Bjørnar Måge ved Lolland Falster museum. Han er prosjektleder for utgravningene som har pågått i flere år og som vil fortsette flere år til.

Tre, fire kvadratkilometer skal undersøkes. Det er i område hvor betalingssystemet og sjakten til selve senketunnelen skal ligge. Dette var en gang en grunn fjord med med mye fisk og rikt dyreliv. Der var det gunstig å bo for steinaldermennesket.

Fra Østersjøkysten og et stykke inn i landet har arkeologene gjort mange funn fra steinalder, bronse- og jernalder til vikingtid.

«I motsetning til i Norge har vi funnet mye organisk materiale fra steinalderen. Blant annet flere stokker som er brukt i et større system for fiskefangst. Her er det bein av ku og hest og også noen skjelettrester etter mennesker. Funnene blir gjenstand for spennende forskning i årene som kommer. Nå er det om å gjøre å samle mest mulig materialet før de virkelig store anleggsmaskinene kommer for å bygge tunnelen, sier Måge.

Fort kort tid siden fant kollega Søren Jensen et prakteksemplar av en skolest-øks som trolig stammer fra områdene mellom Tsjekkia og Tyskland. Det viser at Femernbelt – altså sundet mellom Rødby og Puttgarden, har vært en samferdselsåre i flere tusen år.

Den nye tunnelen blir en senketunnel. Det skal bygges gigantiske tunnelelementer som skal slepes ut i sjøen og senkes ned i en sjakt på bunnen. Delene blir så støpt sammen og tømt for vann. Det blir fire felts motorvei og to jernbanespor. Tunnelen vil gi en solid tidsbesparelse for godstrafikk mellom Skandinavia og kontinentet. Prosjektet er kostnadsberegnet til nærmere 80 milliarder norske kroner.

«Tunnelen er en investering for fremtiden, slik de tenkte for flere tusen år siden når de bygget fiskerianlegg i den fjorden vi nå graver i. De regnet med at det ville lønne seg, slik myndighetene regner med at tunnelen også vil. De tenkte sånn som oss sier prosjektleder Bjørnar Måge. Hør episoden i appen NRK Radio

Mange vet om Oseberg, Gokstad og Tune. Men det er minst 150 funn av båtgraver fra jernalder og vikingtid langs Norskekysten, fra Oslofjorden til Kvaløya i Troms.

Fjørtoft, Bårset, Kvalsund, Grønnhaug, Storhaug, Brekka, Valle og Myklebost. Det er bare noen få av dem. Med Jellhaug i Østfold som det helt siste i rekken.

I MUSEUM i dag skal vi høre mer om de «glemte» vikingskipene, med skipsdelene fra Rongskipet, Kvalsund og Myklebost som eksempler,

- Det er fascinerende at det finnes så mange spor etter skip fra jernalder og vikingtid. Ikke så velbevarte som de som står på Bygdøy, men fragmenter, små rester etter mange forskjellige skip. Og her står vi ett av disse nesten glemte funnstedene, sier arkeolog Bård Gram Økland fra Bergens Sjøfartsmuseum

I MUSEUM forteller Økland om funnhistorien til det såkalte Rong-skipet i Øygarden. Bare noen få kilometer i luftlinje fra havaristedet til KNM Helge Ingstad ble det funnet en veldig godt bevart mastefisk på rundt 3 meter og flere andre deler av et vikingskip i 1941.

- Det var Bernhard Færøyvik som undersøkte stedet like etter krigen. Da fant han noen åre-fragmenter og andre små deler fra skipet i eik og furu. Han sammenlignet mastefisken med den i Tuneskipet både i størrelse og alder og daterte Rong-skipet til midt på 900-tallet.

I MUSEUM forteller Bård Gram Økland om forskjellige teorier om hvordan skipet havnet i myra. Var det et forlis, et depot eller kanskje en rituell ofring ? Også den lokale navnetradisjonen kan gi hint til hva som skjedde her for 1300 år siden.

I MUSEUM besøker vi også Bergens Sjøfartsmuseum og ser nærmere på de fragmenter og deler av vikingskip som er utstilt der. Blant annet kjølen og et spant fra Kvalsundskipet. Pluss noen fantastiske dragehode-utskjæringer fra omkring år 700.

Rett over gaten, i Universitetsmuseet, møter vi også instituttleder Asbjørn Engevik. Han har hentet fram noen av de flotteste funnene fra Myklebostskipet.

- Dette var antakelig det aller største av alle vikingskipene vi kjenner til i Norge, sier Engevik. Men det ble brent før haugen ble lagt over, og kommer derfor i skyggen av de andre. Men det er bevart 44 skjoldbuler, en bronsekjele med brente bein og tre flotte emaljeutsmykninger. Pluss en stor mengde skipsnagler. Skipet har vært minst 25 meter langt, sier Engevik.

Podkastversjonen er litt lengre enn det programmet som ble sendt første gang i P2 lørdag 9/3

Programleder Øyvind Arntsen. Hør episoden i appen NRK Radio

Hjelmene er et av de sterkeste vikingsymbolene vi har. Men vi har bare én bevart hjelm fra vikingtiden. Den går under navet Gjermundbu-hjelmen og ble funnet i en gravhaug utenfor Hønefoss i 1943. Nå fremstår den mer komplett enn noen gang.

«Hvorfor vi ikke har funnet flere hjelmer, er ikke godt å si. Vi mangler ikke sverd og andre gjenstander fra denne tiden. Kanskje det ikke var tradisjon for å legge hjelmen til den døde i gravhaugen. Vi vet ikke, sier arkeologisk konservator Vegard Vike ved Kulturhistorisk museum.

«Vi er jo heldige som i det minste har denne hjelmen sier, arkeolog og universitetslektor Ellen Marie Næss.

Det var en bonde på Gjermundbu som skulle anlegge frukthage. Da begynte han å grave i haugen. Han tok ut gjenstander. Etter hvert ble arkeologiske myndigheter kontaktet og gjenstandene sikret. Det var i 1943 i et okkupert Norge.

«Tenk hvilket bytte tyskerne kunne fått kontroll over. Men krigen var kommet langt og nazistene hadde annet å tenke på enn vikinghjelmen.

«Hjelmen kunne fort ha havnet i Berlin, men heldigvis har vi den her hos oss, sier Ellen Marie Næss.

Gjermundbu-hjelmen har ikke vært komplett. Men i de senere månedene er den blitt mer hel. Konservator Vegard Vike forteller;

«Jeg begynte å lete i magasinene våre. Det ligger mye der og etter hvert fant jeg noen deler som har tilhørt hjelmen. De er renset og nå føyet på plass. Det finnes sikkert enda flere deler, men de få vi lete etter senere.

Gjermundbu-hjelmen er en av tre skandinaviske hjelmer fra vikingtid. En er på Gotland og en i Danmark, men det er Gjermundbu-hjelmen som er den best bevarte. Store internasjonale museumsinstitusjoner henvender seg stadig for å få låne den til utstillinger. Hør episoden i appen NRK Radio

Hvem skulle trodd at Norge fikk sitt første oljeraffineri allerede i 1863 ? Mer enn hundre år før Norge ble en oljenasjon. Vil du høre mer om det, kan du bli med Ulf Aanonsen og programleder Øyvind Arntsen på en spasertur ved Risøbank i neste utgave av MUSEUM.

For mer enn 150 år siden var det røyk og damp og oljesøl overalt på Kanelstranda i det som i dag er et vakkert turområde like utenfor Mandal. Der det i dag er flotte strender, vandrestier og badeplasser ble det bygget to store fabrikker tidlig på 1860-tallet. Et oljeraffineri og en fabrikk for parafinlamper.

- Her bygde Salvesenbrødrene et helt oljeraffineri, men uten å ha patentet i orden, sier styreleder Ulf Aanonsen i Risøbank Interkommunale Selskap.

I MUSEUM vandrer vi rundt i turområdet på Risøbank hvor Aanonsen forteller om hvordan to brødre i Mandals berømte Salvesenfamilien kom hjem fra Skottland og utnyttet et hull i de skotske patentrettighetene.

- Det var vel ingen som hadde tenkt på muligheten av at noen kunne frakte kull helt fra

Skottland for å raffinere det her i Norge, sier Aanonsen. Kullet var spesielt oljerikt og het «cannel coal». Kanskje er det et hint til hvorfor det heter «kanelstranda», hvem vet.

Produktet var parafin til lamper, tjære og kunstgjødsel.

Men først og fremst parafin. Salvesenbrødrene var godt etablert i Skottland og drev handel over hele verden med kull og hvalolje og i flere år gikk også virksomheten på Risøbank godt.

- Men så ble fabrikken utkonkurrert og prisene på parafin sank så mye at «Parafin Oil Company» begynte å importere råolje til raffinering istedenfor kull. Og da fikk de driftige Salvesenbrødrene bygget Norges aller første oljetanker. Det var fortsatt seil på den tiden, men det var også Norges første jernskip med dobbel bunn, sier Aanonsen.

I MUSEUM får vi også høre om Risøbank IKS og det flotte huset som Lord Salvesen, Edward Theodore Salvesen, fikk bygd som familiens feriested i 1901. I dag er huset fredet av Riksantikvaren og området der raffineriet lå er kjøpt av staten og brukes til turformål.

- Dette var feriestedet til en av de store handelsfamiliene i Skottland, utvandret fra Mandal, og i mange år i privat eie. Men da Staten kjøpte det og kommunen overtok driften, så er stedet åpent for alle. Nå ynder vi å si at når du kommer hit, så kommer du ikke som gjest. Da kommer du hjem til deg selv, sier daglig leder Håkon Sødal.

Sendt første gang 23/2 2019, Programleder Øyvind Arntsen. Hør episoden i appen NRK Radio

Historien til Oslo hospital i Gamlebyen i Oslo, starter allerede i middelalderen. Etter noen hundre år som bosted for fattige, ble det landets første psykiatriske sykehus.i 1776 Arkivet til hospitalet er nå innlemmet på prestisjelisten Norges dokumentarv, som er den norske delen av Unescos liste over «verdens umistelige kulturarv».

- Her er det historisk materiale av nasjonal interesse og ikke minst er det svært viktig Oslo-historie, sier kunsthistoriker Kirsti Gulowsen. Hun er leder for de private samlingene som er innlemmet i Oslo byarkiv.

Arkivet ligger i Maridalsveien 3 i Oslo, i bygninger som tidligere rommet Nora fabrikker.

Historiker Hedvig Vollsnes forteller at Oslo hospital er sprunget ut av Franciskanerklosteret som ble etablert på 1200-tallet i det som nå er Gamlebyen i Oslo.

- Klosterne på den tiden hadde omsorg for syke og fattige. Etter reformasjonen videreførte Oslo hospital denne virksomheten på sitt vis, forteller Vollsnes.

I arkivet til Oslo hospital er det regnskaper, sykejournaler og jordbøker som samlet gir et helt unikt bilde av virksomheten tilbake til tidlig på 1600-tallet.

Det fremgår av materialet at Dollhuset – som det er blitt kalt – den første tiden var rett og slett å låse inn de som var sinnsyke. Etter hvert ble det gitt behandling. I dag er Oslo hospital fylt opp med psykiatere og psykologer..

- Virksomheten drives fortsatt så å si i samme ånd, forteller administrerende direktør, Anne Lise Arnesen.

Programmet sendt første gang 16/2 2019. Programleder Jan Henrik Ihlebæk. Hør episoden i appen NRK Radio

Et digitalt minnesmerke kaller Stiftelsen Arkivet i Kristiansand sitt store prosjekt med å samle historiene til absolutt alle som seilte på norske skip under Annen verdenskrig. Både kvinner og menn, engelske førstereisgutter og kinesiske mannskap. Til sammen var det mer enn 30.000 krigsseilere.

- Det var uten tvil Jon Michelet som kom med idéen, og uten ham hadde det ikke blitt noe krigsseilerarkiv, sier faglig leder Bjørn Tore Rosendahl.

Til å begynne med ble mye av arbeidet gjort av frivillige med stor støtte fra private sponsorer, men fra 2016 har det kommet en fast bevilgning på Statsbudsjettet til Norsk senter for krigsseilerhistorie.

I MUSEUM forteller Rosendahl og historiker Thomas V.H. Hagen om hvordan Stiftelsen Arkivet de senere årene har fornyet både formidling og forskning.

- Vi er mer opptatt av den globale betydningen krigsseilerne hadde, som Norges mest betydningsfulle bidrag til den allierte krigføringen. Og i skildringen av Annen verdenskrig her hjemme, ser vi mer på de valgene hvert enkelt menneske måtte gjøre. Alt det måtte tas standpunkt til, sier Hagen. Han har forsket spesielt på «hverdagsmotstand» under krigen, med kinobesøk som eksempel.

I MUSEUM forteller også Bjørn Tore Rosendahl om forholdet mellom den norske eksilregjeringen og deres britiske vertskap.

- Min forskning viser at i behandlingen av reglene for Nortraship og de norske krigsseilerne, hadde den britiske regjeringen en mye større innflytelse enn det vi har visst tidligere, sier Rosendahl.

-

Blant annet ble 390 norske krigsseilerne stilt for «norske» domstoler i engelske byer dersom de nektet å reise ut og ta hyre. Dette måtte de engelske myndigheter tillate, og det var sterkt kontroversielt, sier Rosendahl. Det kunne forekomme at krigsseilere som nektet å reise ut fra havner i USA ble «arrestert» av norske kontrollører og bragt til England for å bli stilt for retten.

Sendt første gang 9/2 2019. Programleder Øyvind Arntsen. Hør episoden i appen NRK Radio

Svenske språkmyndigheter mener at älvdalsk, er en svensk dialekt. Innbyggerne selv mener bestemt det er et eget språk. Uansett - det er få andre i Sverige som forstår hva de sier.

«Det var en stor opplevelse å høre talemålet. Det er første gang, og var svært interessant, sier professor emeritus, Sylfest Lomheim.

Han var med MUSEUM til Älvdalen for å høre og lære og kommentere.

«Älvdalsk har en del trekk som er veldig gamle. Fra norrøn tid og kanskje enda eldre tider, sier han. Slikt finner vi ikke andre steder i Norden, fortsetter Lomheim.

I dag er det anslagsvis 2500 mennesker som behersker «dalska» som de selv sier. Gjennom foreningen Ulum dalska – det betyr; la oss snakke älvdalsk, pågår en kamp for å få språket godkjent som eget minioritetsspråk. Svenske språkmyndigheter holder fast ved at det er en svensk dialekt.

«ISO – den internasjonale standariserings-organisasjonen, har gitt oss status som eget språk, forteller leder i Ulum dalska – Emil Eriksson.

Han forteller at hans bestefars generasjon fikk juling på skolen om de snakket älvdalsk på skolen. Det varte helt fram til 50-60-tallet.

Språkforsker og lærer Stephan Jacobsson Schulstad er pessimist på språkets vegne. Han bor og arbeider i Älvdalen. Han har lært seg språket og er nå med i en offensiv for å styrke undervisningen blant unge.

Sylfest Lomheim mener älvdalsk har likheter med en del norske dialekter og at älvdalsk heller mer mot det vestnordiske framfor det østnordiske, altså det dansk-svenske.

Leder ved Institutt for lingvistikk på Universitetet i Oslo, Piotr Garbacz, er vokst opp i Polen, studerte nordiske språk i Sverige og underviser nå norske studenter i norsk grammatikk. For få år siden tok han doktorgrad på et emne i älvdalsk.

«Älvdalsk er viktig kulturarv og helt spesielt i svensk språklig sammenheng, sier han.

«Hvorfor snakker de slik akkurat der!

«På 1000-1100-tallet var det godt å bo i Älvdalen. Det var gode tider. Senere kom det nedgangstider. Folk flytta fra området. De som ble igjen fikk et sterkt fellesskap, som igjen bidro til at språket ble beholdt og utviklet. Svært få flyttet dit på den tiden fordi det ikke var attraktivt å bo der. Det er et forsøk på forklaring, sier Piotr Garbacz. Hør episoden i appen NRK Radio

I vikingtid og middelalder var runeskriften utbredt i hele Skandinavia, men det var mer enn én måte å skrive på. Ville man virkelig mestre denne kunsten, så måtte man også beherske å skrive i koder.

- Det store flertallet runetekster er skrevet på «vanlig måte», men noen få er kryptert eller bevisst endret og forvansket, sier Kjell Jonas Nordby. Han leverte sin doktorgrad om lønnruner høsten 2018.

- Jeg har studert 113 forskjellige lønnruneinnskrifter og jeg tror at mange av dem rett og slett var ment for å «skryte» eller bevise at runeristeren behersket alle skrivekunstens regler, sier Nordby.

Han mener det fantes runedikt og allegorier som måtte læres utenat. Små rim og regler som hadde allegorier til hver enkelt rune. Hver rune hadde et navn, kanskje nettopp for at man skulle lære lydverdien av dem. Det er typisk at innskrifter som har innslag av lønnruner ofte har teksten «kan du lese dette» (råd runar thessa) i kode og resten i «vanlig» stil.

«Istill, tistill, mistill»

Dette er en typisk regle eller formel som man tidligere ofte betraktet som en magisk kode, sier Nordby. Den er kjent fra flere innskrifter og er også nevnt i sagatekster.

- Men disse formlene opptrer ikke bare i magiske kontekster, men er også brukt som rene lære-regler, rett og slett som lydmalende små vers som skulle gjøre det lettere å lære rekkefølge og lydverdier av runene. Jeg tror dette var helt vanlig, sier Nordby,

I MUSEUM forteller Nordby om hvordan han har studert og gjennomgått en rekke forskjellige lønnrunekoder. Som regel består de av en stav med et antall kvister på hver side. Men det er også andre metoder. En av kodene har lenge vært en stor gåte blant runeforskere. Den kalles «Jotunvillur», eller villede jotnene, lett omskrevet kunsten å villede gudene.

- Denne koden er nevnt i en tekst fra 1500-tallet, og den har vært ansett som helt umulig å dekode. Men jeg tror jeg har løsningen, sier Nordby.

-

Han foreslår at denne lønnrune-koden er mer et læremiddel enn en kommunikasjonsmåte. Den skulle rett og slett brukes for å pugge runenavn, ikke til å skrive beskjeder.

Helt til slutt i MUSEUM kommer det noen arkivklipp fra at Museumsprogram fra 2009. Der får vi høre nå avdøde Terje Spurkland fortelle både om lønnruner og andre innskrifter fra innsiden av Maeshowe på Orknøyene.

Sendt første gang lørdag 26/1. Programleder Øyvind Arntsen. Hør episoden i appen NRK Radio