På Nyhetene i dag hørte vi at Fredsforskningsinstituttet skulle få ny leder: Nina Græger (59) fratrer som instituttleder for statsvtenskap ved København universitet og kommer hjem til Oslo. Når man hører om hennes bakgrunn er det grunn til å spisse ører:

Nina Græger var i en årrekke aktiv i Arbeiderpartiet. I 1996 var Græger rådgiver for daværende nærings- og energiminister Jens Stoltenberg. 1998–2012 var hun medlem av Arbeiderpartiets forsvarspolitiske kontaktutvalg, og 2015–2022 medlem av partiets internasjonale utvalg.

Hennes spesiale er sikkerhetspolitikk.

Græger ble cand.polit. i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo i 1994 og forsvarte sin doktorgrad i statsvitenskap samme sted i 2007. Hennes doktorgradsavhandling hadde tittelen Norsk forsvarsdiskurs 1990-2005: Internasjonaliseringen av Forsvaret. Grægers forskningsfelt er i hovedsak norsk og europeisk sikkerhetspolitikk samt transatlantiske relasjoner, der hun har utgitt en rekke artikler og bokkapitler.

Hun passer som hånd i hanske til Stoltenberg. Hvilken rolle er hun tiltenkt egentlig? Stoltenberg skal neppe bare være finansminister. Han tar med seg erfaringen fra Nato.

Er fremstillingen av hvordan Stoltenberg fikk stillingen som finansminister troverdig? At han ikke visste noe før Jonas ringte sist torsdag og deretter kom på døra lørdag? Og at Jens vinket farvel til et ukjent antall millioner for å bli finansiminster - av kjærlighet til Partiet. Står dette til troende, eller aner vi en plan som har vært forberedt over lang tid?

Det virker også litt for tilfeldig at Finanspolitisk råd overrekker en rapport som anbefaler skroting av havvind og batterifabrikker - til Jens Stoltenberg.

Aner vi at vi vil bli presentert for ambisiøse planer om Norges entre på den europeiske scene? Det er slike fornemmelser vi får.